Forutsigbart uforutsigbar

Ettersom Broen kom med albumet I <3 Art sist høst, var det på høg tid at de stilte med konsert på Klubben lørdag kveld. Kvelden starter med support fra Myrtoula Røe, etterfulgt av en nokså lang pause før kveldens hovednummer. Mens publikum venter lar jeg meg underholde av en vennegjeng på 3-4 foran meg. Impulsivt har de satt i gang en rap battle mellom hverandre til bakgrunnsmusikken i lokalet, men de må avslutte når en nokså fargerik gjeng, ikledd masker og blomster, endelig inntar scenen.

Det er umiddelbart lett å legge merke til hvordan fargene i bandmedlemmene gjenspeiles i sjangerbredden bandet ofte skrytes på: synth-pop, jazz, hiphop, samt en gjennomgående bruk av effekter på effekter. Lista er lengre enn lang, og selv om den kan virke litt bekymringsvekkende, blir heldigvis hvert eneste element i musikken brukt til bandets fordel.

Bandet starter tidlig med «You» og fengende «Serenade», før vi får høre et par nye låter. Gjennom spoken word skapes en forventningsfull stemning, og bandet har oppmerksomheten til alle i lokalet når trommene plutselig tar over for fullt. Som de fleste av låtene har også disse vendinger vi ikke ser komme, samtidig som at man er bevisst på deres særegne måte å sette sammen lyder og elementer på. Den myke vokalen til Marianna Røe er en kledelig kontrast til det ellers røffe lydbildet.

Under «Black Line» er det artig å tidvis observere publikum litt. Den vanlige, kollektive diggingen spriker i alle mulige retninger, og man ser hvilket element hver enkelt har fattet grep om i låta. De tar også pop-låta «Time», og til tross for jeg vil gå hjem med gitarriffet på hjernen senere samme kveld blir denne et lite antiklimaks i forhold til andre låter som «<3», og ikke minst undervurderte «Pride». Begge låtene føles utrolig svære når de fyller Klubben, noe som gjør at man nesten har havnet i en slags transe mot slutten. Broen er definitivt ulikt alt annet av hva jeg har vært vitne til på konserter tidligere, og jeg tar gjerne turen igjen.