Fullblods countryrockere rir igjen

Det er en fredag kveld i November, i Storsalen på Studentersamfundet fylles det opp av folk som kommer inn i fra høstmørket utenfor. Countryrockerne i Hellbillies gjester denne kvelden Samfundet og Trondheim.

Hellbillies er kanskje ikke bandet som treffer studentdemografien i denne byen best, men en utsolgt konsert er bevis nok på at bandet som har holdt det gående i rundt 26 år trekker folk i alle aldre. Jeg noterer meg at det er langt ifra bare godt voksne på denne konserten. Den gjennomsnittlige publikummeren er kanskje en 25-årig kvinne på konsert sammen med kjæresten sin, og det er en hyggelig overraskelse.

Plutselig ruller «Baka Ein Stein» ut over publikum. Gutta i Hellbillies entrer scenen til stor jubel, konserten er i gang. Hockey-sveisen til gitarist Aslag Haugen har blitt gråere med årene, men han gliser like fullt mot publikum mens han spankulerer rundt på scenekanten. Lillebror Lars Håvard Haugen er som vanlig utrolig stødig på både gitarspill og vokalharmoni. Resten av bandet, som består av Bjørn Gunnar Sando på trommer, Lars Christian Narum på tangenter og den nye bassisten Egil Stemkens, føles litt gjemt bak på scenen. Det er synd, fordi scenen i Storsalen er stor nok, og alle tre er meget habile musikere. Publikum er uansett godt fornøyd med åpningen av konserten, og bandet drar i gang flere sikre allsanger som «Sur som rognebær» og «Råka ta ei pil», før et par nye låter fra det gruppas siste album Søvnlaus spilles.

Å være på konsert med et band som Hellbillies, hvor det er kjente låter «alle» venter på, og hvor ikke publikum nødvendigvis er så opptatt på den nyeste skiva, kan fort bli kjedelig. Men siden Søvnlaus kanskje er det mest rocka albumet Hellbillies har gjort, blir låtene herfra stående i fin kontrast til de mange kjærlighetsvisene. Når et band spiller i litt over to timer er det veldig kjekt med slik variasjon, og Hellbillies mestrer både rockelåter som «Trollet» og roligere countrysanger som «Som eit lauv i eit vindkast».

Det er sjelden vare at et band er så samspilte på scenen som Hellbillies, alt er presist og koordinasjonen mellom bandmedlemmene er nærmest perfekt. Da er det lett å la seg rive med på både nye og gamle låter. I publikum er det mye allsang, kjærestepar som holder rundt hverandre, swingdans i hele Storsalen, og folk som slår seg løs i seteradene. Utover konserten blir dette mer og mer en folkefest.

Et foreløpig høydepunkt kommer med låta «Sju», hvor Lars Håvard Haugen beviser hvorfor han regnes som en av Norges beste gitarister. At «Sju» jammes ut i mange minutter, og at Haugen kan forveksles med Jimmi Page når han står med en stor to-halset gitar på scenen, gjør at man glemmer at dette egentlig er en country konsert. Denne oppvisningen blir fulgt opp med klassikeren «Den finaste eg veit», her lar rett og slett vokalist Aslag Haugen publikum gjøre jobben med å synge refrenget. Bandet spiller et par låter til, blant annet gjør den nye låta «Natta Norge» seg bra som en foreløpig avslutning. For så klart venter alle på encore.

Det tar ikke mange minutter før Hellbillies kommer ut igjen på scenen og drar i gang en låt mange har ventet på; «Ein krasafaren steinbu». Dette er ekte country-terreng, men Storsalen går likevel amok. Det kastes øl i taket, alle danser swing, stemningen er så elektrisk som man bare kan få det under en god konsert. Bandet fortsetter med enda en ny låt, den pianobaserte «20 år på veggen» før «Røta» blir spilt og avslutter det hele. At Hellbillies er et meget sterkt liveband er det liten tvil om etter denne konserten, en herlig countryrock-fest er over for denne gang.