Går du glipp av noe når du velger deg selv?

Den 19. mars fikk Hanna Stoltenberg Tarjei Vesaas’ debutantpris 2019 for romanen Nada – en roman om selvstendighet, sameksistens og selvbedrag.

Publisert Sist oppdatert

Tarjei Vesaas’ debutantpris

Siden 1964 har Tarjei Vesaas’ debutantpris blitt delt ut til norske skjønnlitterære debutanter under 35 år. Årets fire nominerte var Kjersti Halvorsen for Ida tar ansvar, Michael Rindahl for Gammelgresset, Erlend Skjetne for Skare og Hanna Stoltenberg for Nada. Vi har sett på de nominerte. Prisen ble tildelt Hanna Stoltenberg 19. mars.

Tidligere vinnere inkluderer Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Tore Renberg, Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Gine Cornelia Pedersen og Zeshan Shakar.

Hanna Stoltenberg, Nada (roman)

Gyldendal, 176 sider

Nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2019.

Etter noen år med bleieskift og gjeldsslaveri er det mange som blir redde for at de har glemt seg selv. Det gjelder ikke Karin, hovedpersonen i Hanna Stoltenbergs Nada. Karin har alltid villet være fri, og mennene hun dater synes selvstendigheten hennes er tiltrekkende. Som 53-åring begynner imidlertid Karin å lure på om det er noe hun har gått glipp av. Nada utforsker et høyaktuelt tema: balansen mellom selvhevdelse og fellesskap.

Da Karin var rundt 20 fikk hun datteren Helene. Etter at det ble slutt med barnefaren har Karin vært inn og ut av forhold, men trives godt som enslig, selvstendig og med full kontroll. Når andre foreldre forteller at de ville gitt alt for barna sine, kjenner Karin et ubehag. For datteren Helene er hun ikke «mamma», men «Karin». Har hun ikke vært mor nok for Helene? Når Helenes ekteskap knaker i sammenføyningene blir Karin konfrontert med hvordan hun har valgt å leve livet sitt.

Kommentar: – Gjennom sine innebygde spillelister, brukt av flere millioner mennesker, forandrer Spotify sakte, men sikkert, hvordan vi mentalt kategoriserer musikk.

Nada er en lettlest bok, men effektiv og minneverdig. Språket er gjennomarbeidet og lettfattelig, men innholdet er tankevekkende. Narrativet veksler mellom nåtid og tilbakeblikk, der minnene er i preteritum, mens samtida er i presens. Handlingen kan brytes av tvert og følge Karin tilbake i tid, ofte flere sider, før vi hopper tilbake til nåtida. Endringen i verbtid er ofte den eneste åpenbare markøren på skiftet.

Samtida vår har et sterkt individfokus, styrket ytterligere av internett. Stoltenbergs debutroman spør om individualismen kan havne i konflikt med noe like verdifullt: tilhørighet og fellesskap. Karakteren Karin har alltid identifisert seg med en som prioriterer egen frihet og individualitet, fyndord i vår samtid. Nå må hun spørre seg om det er et element av selvbedrag i dette: Har hun bare dyrket friheten, eller har hun også flyktet fra mannlig dominans, aggresjon og seksualitet, som hun så hos faren og klassekameratene, og fortsatt ser i dag?

Les også: AtB reduserer kollektivtilbudet

Nada utforsker balansen mellom tilhørighet og selvstendighet på en tankefull og engasjerende måte. Romanen gir leseren noen knuter å løse, til tross for at den er generelt lettlest. Det er godt å måtte ta den tida, for her er det mye å dvele ved. Årets tre andre Vesaas-nominerte er mer intense og vekker i større grad leserens emosjonelle respons. Nada er mer ettertenksom. Om den vekker noen følelsesmessige reaksjoner må det være hodepine, etter å gnure på de uløselige spørsmålene. Romanen fester seg i hjernebarken, snarere enn i ryggmaren, og utforsker et stort og allmenngyldig tema uten å bli blass, tannløs eller klisjéfylt. Den tvinger leseren til selv å ta stilling. Resultatet er en verdig Vesaas-vinner, som blir med deg lenge etter at du har satt den tilbake i bokhylla. Jeg venter spent på Stoltenbergs neste.