Glimtvis glimrende

Deler av Hjemsøkelse er slående, men verket som helhet halter.

Publisert Sist oppdatert

Hjemsøkelse tar utgangspunkt i et bestemt geografisk sted: et sommerhus ved en innsjø øst for Berlin. Vi får episodiske glimt av livene til de ulike personene som har bodd og levd der gjennom tidene. Den egentlige hovedpersonen er stedet, som vi følger helt fra sjøen graves ut av isbreene under istida, til huset rives i bokas epilog. Huset er en dårlig skjult, dog effektiv, metafor for Tyskland. Ideen er fascinerende, hvilket gjennomførelsen stort sett også er. Det er riktignok noen enkeltkapitler som skiller seg ut, heller enn boka som helhet.

Les også: Komisk om grunnleggende spørsmål [ANMELDELSE]

Erpenbecks grep kunne i verste fall endt med at man ikke blir godt nok kjent med karakterene, da man kun møter dem i korte, kompakte glimt. Hun unngår dette gjennom en umåtelig god innlevelse i karakterene. I noen av passasjene glimrer det av prosaen, og hun maner fram slående, såre bilder i en form for poetisk realisme, der karakterenes indre liv smelter sammen med de harde realitetene utenfor. Kapitlet om møtet mellom en kvinne som skjuler seg under Den røde hærs invasjon av Tyskland og en major fra samme hær, står særlig ut. Sammenstillingen av sex, kjønn og krig er kanskje ikke original, men Erpenbeck evner å vrenge språket og situasjonen slik at det framstår sårt og nært, men også fremmed og urovekkende på samme tid. Spørsmålet om hvem som er overgriper og offer, får henge i lufta.

Les også: Revy i vorsspielklær [ANMELDELSE]

Erpenbeck har også forsøkt å binde teksten sammen gjennom å stadig vende tilbake til sommerhusets gartner. Dette er et mindre heldig grep, og bidrar ikke til å holde historien sammen slik det er tenkt. I stedet føles det kunstig og påklistra.

Hjemsøkelse kom opprinnelig ut på tysk i 2008. Siden den gang har Erpenbeck markert seg som en sentral samtidsforfatter, og har blitt nevnt i sammenheng med Nobelprisen i litteratur. Selv om det ikke er denne boka som løfter henne inn i verdens-litteraturen, er det oppløftende at Forlaget Oktober bruker tid og penger på å oversette tidligere bøker av Erpenbeck, slik at mer av forfatterskapet kan bli kjent for norske lesere.

Mer fra UD:

Musikk som medisinskap

– Vi har jo visst det i mange år, at folk har dødd på Everest