Grease er mer enn et ord

I åpningsnummeret legger jeg først og fremst merke til bandet. De briljerer gjennom hele stykket, og bandets betydning i oppsetningen kan neppe undervurderes.

Etter åpningsnummeret kommer utfordringen i enhver premiere. Det er litt som på en første date. Etter at man har hilst unngår man sjelden noen minutter med en noe anspent stemning. I disse minuttene var det en anelse overspilling, men etter at Andreas Gaustad i rollen som Doody leverte en imponerende versjon av Those Magic Changes, falt alle skuldre på plass. Gjennom hele resten av forestillingen var det bare den gode delen igjen av premierenervene.

Fredrik Vildgren har, som de fleste Danny Zuko-er, åpenbart sett mye på John Travolta. Latteren er herlig. Med mimikk som Jim Carrey og bevegelser som the Grinch er han fantastisk i musikalens viktigste rolle.

Å vise den hjemmelagde skrekkfilmen mens Sandy og Danny var på drive-in var morsomt så lenge det ikke skjedde så mye på scenen. Å vise den samtidig som Danny synger sin mest ektefølte sang, Sandy, var derimot et elendig valg. Stumfilmen på prosjektorene tok alt fokus bort fra scenen. Folk i publikum lo mens Danny sto ensom på scenen og sang.

Skuespillerne imponerer også med sangferdigheter. Thea Mohagen (Sandy), Katrine Wisth (Rizzo) og Ola Isaac Høgåsen Mæhlen (Vince Fontaine) er spesielt verdt å trekke fram. Stykkets vendepunkt og kanskje fineste sang, There Are Worse Things I Could Do, er et av denne oppsetningens høydepunkter.

Det er derfor det var spesielt synd at lyden i sangnumrene ikke alltid var som den skulle. Flere ganger ble deler av sangnumre ødelagt av at lyden var for lav på solistene, feedback eller at lyden ble skrudd opp og ned. Spesielt under Greased Lightnin’ og Beauty School Dropout fikk publikum merke dette. Lyden i sistnevnte hentet seg heldigvis inn igjen etter litt for mange sekunder med kaos. Helhetsinntrykket ble også løftet av en av de beste scene-entréene jeg noen gang har sett.

Les også: Lader opp til elektrostatisk stemning

Oppsetningens største styrke er helheten. Alle skuespillerne passer til rollene sine. Det er gjort få originale endringer på stykket, men det gjør ingen ting. Spillegleden, selvsikkerheten og engasjementet er tydelig hos alle på scenen. Etter forestillingen skulle jeg ønske at jeg ble med som skuespiller i SIT i stedet for journalist i Under Dusken. De har det jo så utrolig morsomt!