Hedvig Mollestad trio - Smells Funny

Hedvig og hennes trofaste trio ga før jul ut sin sjette plate, og høres bedre ut enn noen gang.

Publisert Sist oppdatert

Trioen fortsetter å bevege seg i en stadig mer improvisasjonstung retning – i motsetning til de første par platene som utartet seg mer som en rekke gjennomkomponerte rocke-etüder, som gjerne kunne fokusert mer på å utvikle de forskjellige idéene som presenteres. På Smells Funny derimot, i likhet med forrige plate Black Stabat Mater, tar de seg god tid med låtene og slipper til både friere improvisasjon og mer støy i det allerede hardtslående formatet som blander jazzrock med doom og prog.

Den gode grooven er selvsagt fortsatt i sentrum, selv med ørten forskjellige skeive taktarter og rytmiske eksperimenter oppi det hele. Med et slikt utgangspunkt er det fort gjort å gå i progfella og komme ut med låter som høres alt for konstruerte og sterile ut, men Hedvig og gjengen viser at de har stålkontroll på arrangering og framføring av slike konsepter. De grover noe grusomt hele veien, og låtene flyter fint og naturlig selv på de mer utfordrende låtene, rytmisk og tonalt sett.

Hedvig fortsetter også å vise seg som en av de mest interessante gitaristene her til lands. Med en helt særegen sound og spillestil, som til tider kan minne om både Terje Rypdal og Tony Iommi. Men linjene man kan trekke her er utallige og alle er like irrelevante, for det er ingen andre som høres ut som Hedvig Mollestad og hennes trio akkurat nå.

Er du interessert i prog eller jazzrock er Hedvig blitt obligatorisk lytting de siste årene.