Kapital og kjærlighet

Thomas Pikettys nye bok er et skalkeskjul for noe ganske annet

Publisert Sist oppdatert

Thomas Piketty, Capital and Ideology

Harvard University Press, 1150 sider

Av én spesiell grunn, som jeg snart skal avsløre, er Capital and Ideology unik. Den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty slo for seks år siden igjennom med Kapitalen i det 21.århundre, og har nå skrevet en ny murstein. Sist gang analyserte han flere århundrer med historiske data fra fem vestlige land, for å forklare hvorfor global kapitalakkumulasjon og økonomisk ulikhet har økt kontinuerlig siden 1980-tallet.

Ved første blikk er den 1100-sider lange Capital and Ideology enda en detaljert analyse av verdensøkonomiens historie, denne gangen med en mer omfattende politisk dimensjon. Men dette er bare halve verket. For under den tilsynelatende fattede overflaten gjemmer det seg noe ganske annet. Noe vakkert.

For halvveis i lesningen av Capital and Ideology følte jeg at noe skurret. Her og der var det noe jeg ikke helt forstod, noe som bare var hintet til i dypet av en setning, en snikende følelse av noe mellom linjene. Og det var ikke bare Pikettys utførlige politisk-økonomiske analyser som var problemet, men en følelse av at noe var bevisst bortgjemt.

Metodisk nærleste jeg hvert kapittel, hvert avsnitt, hver setning, hvert enkelt ord – på desperat jakt etter denne tærende fornemmelsen. Og etter et par døgn oppdaget jeg nøkkelen til å forstå bokens virkelige innhold, nemlig dens forbokstaver, som tidvis danner et såkalt «akrostikon». Et akrostikon er en tekst, i dette tilfellet selve romanen Capital and Ideology, der hvert ords første bokstav til sammen danner et nytt budskap. For å oppfatte dette skjulte budskapet må man altså bare kombinere forbokstavene!

Ved hjelp av denne enkle metoden er det mulig å lokalisere minst ett dikt i hvert kapittel. Her skal jeg nøye meg med å nevne et lite eksempel, for å ikke ytterligere avsløre overraskelsen for den poetisk anlagte leser. På bunnen av side 891 i Pikettys sjette kapittel, A Sudden Wage Inequality in the Special Administrative Regions of The People’s Republic of China, fanget ett avsnitt umiddelbart oppmerksomheten. Her er det, på godt norsk, ugler i mosen:

«All large associations still Yinpingised – or under regime liability – undertook strict trading fines upon labor grosses (arguably, Zhengzhou evaded its new state-toll agreement). The economic strain of ubiquitous recessions proved radical ideas viable, and, though every hesitant enterprise accepted VAT-expenses nullified, inequality motivated partisan, legally urgent market movements. Even this independent, neo-globalist ideology – now yielding on underlying rationales (even Maoist beliefs!) – ratifies a capitalist elite liable in KDO-eligible debt obligations which, just occasionally nowadays, even shrink interests near 0-7%.»

Det viser seg at dette avsnittet, som på grunn av sin tematikk er interessant i seg selv, også utgjør et poetisk akrostikon. Som tidligere nevnt blir dette bare åpenbart om man kombinerer forbokstavene og utfører litt åpenbar tegnsetting, noe jeg for enkelhets skyld har gjort her. Pikettys avsnitt blir dermed til:

  • Alas!
  • Your lustful gaze
  • Instates our private heaven
  • I'm plummeting in your embrace
  • Like Dow Jones in 07'

Akk, hvilken herlig politisk patos, hvilket utsøkt poetisk bilde! Alle diktene i Capital and Ideology handler om kjærlighetens brutale og ubesudlede energi som, tross hyperkapitalismens tærende åk, bryter frem fra menneskesinnets dunkleste sfærer. Noe slikt kan ingen karriereøkonomer ha prestert tidligere! Iblant er det likevel mulig å ane Pikettys sans for makroøkonomi, muligens som et slags kontrapunkt til sjelens mikrokosmos.

Forsøker den franske økonomen å kommentere sitt eget verk? Kanskje sitt privatliv? Snakker forfatteren av Mot et nytt pensjonssystem konkret om personlige drifter, eller bør vi tolke ham allegorisk? Kanskje røper det analytiske geniet bak Kapitalen i det 21. århundre her sin egen, bokstavelig talt iboende underbevissthet? Er denne doble boken en slags synekdoke for Piketty selv, for hele hans karriere?

Som samfunnsøkonomisk analyse er Capital and Ideology middelmådig. Dens dystre politiske budskap fremstår muligens litt for abstrakt, og boken tilbyr svært få realpolitiske løsninger. Men som samling av skjult akrostikon-poesi, er boken høyst nyskapende.

Jeg er overbevist om at det vil bli oppdaget langt flere strofer i tiden fremover, og at jeg så vidt har øynet øverste tind av Pikettys økonomiske isfjell. Gjemt dypt under overflaten av sin egen bok, har Thomas Piketty dermed gitt oss enda en dyp innsikt. Denne gangen ikke kun i kapitalens lunefulle og flyktige vesen, men også – om man leter litt dypere – i kjærlighetens.