Kontrabass som vevemaskin og platespiller? Alt blir mulig gjennom denne opptredenen

Professor ved NTNU, Michael Duch er verten i kveld når lyset slukkes på Dokkhuset og vi blir introdusert til materialet som omfattes som jazz- og samtidsmusikk. Han forteller om kontakten hans til de to komponistene vi skal høre i kveld. To år siden han kom i kontakt med Mats Gustafsson og spurte om han kunne komponere noe til han. Resultatet ble Iam (urpremiere i år). Med Lene Grenager fikk han også et verk som er reconstruction V/Shadows of Machines (urpremiere i år). Samt han tok med det spennende verket til kontrabassisten Stefano Scodanibbio med E/statico som er komponert i 80-tallet. På toppen av alt, så deltar kunstneren Jeremy Welsh med akkompagnerende videoverker til stykkene.

Vi begynner med verket til italieneren Stefano Scodanibbio. E/statico er et verk som omhandler og bearbeider kontrabassens auditive muligheter. Her er det veksling mellom stillhet og de virtuose egenskapene til instrumentet. Kontraster og meget kreative teknikker som Michael Duch gjennomfører superb. Alt fra plukking under stolen på bassen, gnissing med buen, overtoner fra forskjellige vinkler, perkussiv-klasking osv. Uttrykket er fascinerende og overraskende inviterende fordi de blir konfrontert med uforventede musikalske luner. Videoverket her er skurrende, upolert og snøstorm-lignende farge-puslespill.

Over til spinnemaskiner? Ja, for komponisten Lene Grenager sitt verk reconstruction V/Shadows of Machines handler om hvordan instrumenter forholder seg til maskinstøy, om ikke et samspill mellom akustiske instrumenter som følges gradvis med maskinstøy. Visuelt og auditivt får vi innspill fra opptak fra vevemaskiner som Jeremy Welsh har organisert. Bassen sin rolle blir å spille mot eller med maskinene. Derfor blir dette verket mer ostinat-basert med temaer som kanskje repeteres. Disse temaene blir avbrutt av de kalde,

tunge apparatene som smeller og driver i det uendelige. Her er det kontraster i høyt og lavt nivå. Bassen spiller også med til tider enten rytmisk eller med et motiv som går i overtoner. Et meget spennende prosjekt som kommer til å fortsette som en serie med en rekke forskjellige ensembler fremover.

Tre deler komponert og denne delen improvisert! Vi får et lite samarbeidsprosjekt mellom Duch, trompetisten Eivind Lønning og Welsh. Opptak og manipulering av bilder og video av regndråper og snø ordner Welsh, mens Duch og Lønning skaper et veldig brusende og jern-aktig musikalsk landskap. Trompeten bruser i toner som ikke defineres og bruker tremolo hyppig, klaffene rytmisk og poppe-lyder i munnstykket. Her deltar bassen med lyse klorende bevegelser som skaper clustre som klinger i ørene. Samarbeidet var fortreffelig friskt i form av måten å spille på hverandre og hvordan instrumentene utfolder seg.

Konserten ender med verket av frijazz-musikeren Mats Gustafsson. Her komponeres det et verk som bygger på tanken om musikkens plass i tiden. Hvordan bruker fortid, nåtid og fremtid i opptredenen? Svaret ligger i plater som spilles under fremføringen og som spilles sammen med kontrabasser. Opptak av kontrabassene deltar å bygge et lydebilde sammen med de virkelige instrumentene i tette lyd-vegger. Her blåses det, gnikkes og trommes på plater som er satt mellom strengene. Vokalen brukes også og er virkemiddel som Gustafsson kan bruke, som er tanken om humor i verkene. Til slutt ender det med at platene blir hivd og applausen strømmer ut av publikummet.

Problemet med å sammenfatte den type musikken her, er at nettopp er opplevelsesbasert. Så håpet blir at anmeldelsen inspirerer deg (du som leser) til å kjøpe billetter til opptreden eller støtte disse kunstnerne på alle mulige måter. Dette er musikere som leverer på topp. Duch som en musiker fortjener all den oppmerksomheten som trengs. Komponistene trenger anerkjennelse. Welsh som kunstner trenger mer rampelys. Det er faktisk gjennom utforskende, kreative, vanskelige og tålmodige musikkprosjekter som dette at vi beveger oss fremover som profetiske intellektuelle med øynene rettet mot fremtiden og fortiden, maskiner og mennesker, og teknikker og intuisjon som former den norske særklassen i musikk.