Kunst, kjærlighet og utstopping i viktorianske London
Elizabeth Macneal byr på en spennende og interessant historisk roman, men mangler litt tillit til leser.
The Doll Factory handler om Iris, en ung kvinne i 1850-tallets London som ønsker å bli maler, men føler seg fanget i livet sitt. Silas, en dyreutstopper desperat etter anerkjennelse, blir besatt av Iris. Samtidig som hun nærmer seg frihet og drømmen sin gjennom en maler som gir henne opplæring i bytte mot å stå modell, innser Silas hvor mye han ville ha henne for seg selv og beveger seg mot et fatalt bristepunkt.
Romanen, som er Macneals debut, er unektelig spennende. Handlingen har et fint tempo og sidene går raskt med godt skisserte karakterer som engasjerer både emosjonelt og intellektuelt. Iris viser den vanskelige posisjonen en ambisiøs kvinne kunne finne seg i om hun bevegde seg utenfor kjønnsrollens begrensninger. En elskbar liten gutt, Albie, skisserer like effektivt klasseskillene i det viktorianske London.
Les også Elif Batuman gir oss et kikkhull inn i den russiske litteraturen.
Macneal bringer også 1850-tallets London godt til live. Perspektivene til Iris, Silas og Albie flettes svært godt sammen med elegante overganger som danner et helhetlig og detaljert bilde av byen. Macneal engasjerer også overraskende godt med skildring av Iris’ opplæring i maling og hennes innblikk i PBR (Pre-Raphael Brotherhood) – en virkelig malergruppe som i boken består av både fiksjonelle og virkelige karakterer. Det finnes de som har skildret perioden og tilhørende kunst bedre (jeg finner for eksempel A. S. Byatts skildring av samme periode og kunst i The Children’s Book mer utarbeidet), men boken er mer enn god nok til at man kan leve seg inn i tiden og byen.
Det som holder historien noe tilbake er imidlertid at Macneal i sin fortellerstemme har en tendens til å overforklare når hun skildrer tanker og følelsesliv. Det framstår nesten som om hun er bekymret for at leseren kan misforstå inntrykket hun ønsker å gi av karakterenes opplevelser og heller velger å ikke gi noe rom for tvil eller tolkning. Slik frarøves leseren muligheten til å virkelig leve seg inn i karakterene – fortellerstemmen føles nesten påtrengende. Videre er handlingen relativt forutsigbar, mulig som konsekvens av dette.
The Doll Factory er en lett bok – muligens for lett da den etterlater lite imaginært arbeid til leseren, men sluttresultatet er fortsatt fornøyelig og står som en god debutroman fra Macneal.
