Kvelertak - Splid

Kvelertak gjør akkurat som de vil. Heldigvis.

Publisert Sist oppdatert

Sist gang det var knyttet like store forventninger til vokalistbytte i norsk musikkfauna var da Turboneger-ikon Hans Erik Dyvik Husby valgte å satse på scientologi og musikaler fremfor å skyte raketter ut av baken i heroinrus. Nå er det Ivar Nikolaisen og Kvelertak som har den vanskelige oppgaven å følge opp suksessen de har hatt med tidligere vokalist Erlend Hjelvik det siste tiåret.

Les også: Anmeldelse av Musti sitt nye album

Det er ingen lett oppgave. Hjelvik var en frontfigur det oste rå kraft og mørk mystikk av, og Stavanger-vokalisten er nok ikke helt enkel å imitere på vokalprestasjonene heller. Men som man vet er ikke imitasjoner formålet i slike situasjoner, derfor blir spørsmålet heller om identiteten til Kvelertak som band fortsatt er intakt.

Gjesteopptreden fra Mastodon-vokalist

Første låt ut er «Rogaland», og overraskelsen er positiv da vi ikke umiddelbart blir servert rett-i-trynet-riff. Det er en ny era, og en dronete intro av lagvis med gitarer virker som en symbolsk overgang til det nye kapittelet. Positivt er det også at meloditeften i bandet er like oppegående som før, om ikke enda bedre. Først etter 112 sekunder får vi høre nye Kvelertak i sin helhet på plate, og Nikolaisen overbeviser ganske umiddelbart.

På låt nummer to har de med vokalinnslag fra Mastodon-bassist Troy Sanders, og låten er følgelig på engelsk. Om det gjør låten bedre på noe vis kan diskuteres, men det er forståelig at man ikke takker nei til slike samarbeid når muligheten dukker opp.

Les også: Kvelertak gir seg ikke før Slash spiller solo på ei plate.

Det er fortsatt litt vanskelig å få tak i all teksten i Kvelertak, men jeg fastslår rundt midtveis i tredjelåten «Necrosoft» at det synges på norsk igjen. Det blir smått ironisk at Nikolaisen her synger «Du må bestemma deg» når låten blir fulgt opp av «Discord» som igjen er på engelsk. Det er kanskje ikke ofte man sier dette, men her hadde det vært bedre å bare ta det på norsk, for helhetens skyld.

Gitararbeidet er så solid at jakten på et superlativ føles forgjeves

Albumets høydepunkt er på mange måter fjerdelåten «Bråtebrann», som med litt godvilje har elementer fra band som Foo Fighters og Iron Maiden til Elder og Motorpsycho. Det er en bedre kombinasjon enn det umiddelbart høres ut som. Gitararbeidet er så solid at jakten på et superlativ føles forgjeves.

Når et albumet åpner så sterkt er det ofte en overhengende fare for at det skal ramle sammen med noen sammenskrapte låter mot slutten. Det er ikke tilfelle på Splid. Det føles kreativt, friskt, lekent og tungt om hverandre hele veien når Kvelertak feirer tiårsjubileum som norsk rocks tungvektere.

Tross alt Kvelertak

Det er likevel et skille midtveis i albumet der vi i noen sanger, som «Uglas hegemoni» og «Fanden ta dette hull!», får høre mer melodiske vokalstrofer og tilbakelente gitarriff. Dynamikken fungerer godt, da man gjerne ikke orker et helt album med Kvelertak på hundre prosent.

Starten på «Delirium Tremens», albumets nest siste låt, er kanskje det nærmeste Kvelertak kommer en ballade. Det tar likevel ikke lang tid før Slayer-aktige riff fyller lydbildet og all melankoli er glemt. Den overgangen har de råd til når låten varer i overkant av åtte minutter. Og så er det jo tross alt Kvelertak.

I dét siste låt, «Ved bredden av Nihil», fader ut slik åpningslåta fadet inn, er all tvil lagt til side. Med Splid fortsetter Kvelertak å gjøre akkurat som de vil, og det er også derfor de nok en gang lykkes.

Les også: Duskens mange anmeldelser.