Lavmælt opprør fra fortida

Michael Rindahls Gammelgresset handler om å stritte imot når samtida forsøker å dytte deg framover.

Publisert Sist oppdatert

Tarjei Vesaas’ debutantpris

Siden 1964 har Tarjei Vesaas’ debutantpris blitt delt ut til norske skjønnlitterære under 35 år. Årets fire nominerte var Kjersti Halvorsen for Ida tar ansvar, Michael Rindahl for Gammelgresset, Erlend Skjetne for Skare og Hanna Stoltenberg for Nada. Vi har sett på de nominerte. Prisen ble tildelt Hanna Stoltenberg 19. mars.

Tidligere vinnere inkluderer (storheter som) Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Tore Renberg, Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Gine Cornelia Pedersen og Zeshan Shakar.

Michael Rindahl, Gammelgresset (roman)

Gyldendal, 208 sider

Nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2019.

Edvin Strand, 62, er i ferd med å bli en levning fra fortida. For lenge siden overtok han embetet som postmester etter bestemora, som lærte ham opp. I tiårene etter fortsatte Edvin på gamlemåten. Han rodde posten ut til de forskjellige øyene i lokalsamfunnet Steigen i Nordland. Da han nærmet seg pensjonsalder ble poststasjonen lagt ned. Edvin ble tilbudt ekstra penger fra det offentlige mot å flytte inn til fastlandet. Han gikk på akkord med sin egen vrangvilje, og takket ja. Gammelgresset er en roman om tida som går. Ikke tida som går framover, men tida som går fra deg.

Nyheter fra UD:AtB reduserer kollektivtilbudet

Når vi blir kjent med Edvin går han utilpass rundt på fastlandet. Han tenker på alt som har forsvunnet, både arbeidsplasser, beitedyr og familie. Edvin har tatt avstand fra samfunnet rundt ham, og blir mer og mer isolert. Han sitter igjen med et knippe venner og familiemedlemmer, men blir stadig mer distansert fra dem også.

Les også: Koronaviruset får store konsekvenser for linjeforeningene

Edvin gjør ikke så mye ut av seg, men inne i den tilsynelatende rolige einstøingen er det uro. Ting folk snakker om og bryr seg om, hva de heter og hvem de er, det fester seg ikke, det er en kløft mellom ham og omverdenen. Han får ikke verden til å gå opp. Denne ubalansen bærer han på, og den gjør ham vrang. Han gjør små protestaksjoner, som å stjele poteter fra naboene og støte fra seg vennene som forsøker å hjelpe ham. Tida er i ferd med å løpe fra Edvin. Selv forsøker han å løpe bakover.

Les også: Her er noen forslag til konsumerbar populærkultur mens du sitter inne

Gammlegresset er en lavmælt og treiglest affære. Språket er fritt for energiske utbrudd, det ruller jevnt avgårde. Det er nesten umulig å lese boka fort, noe som er en stor fordel. Vi blir dratt ned til Edvins tempo. Uten armbåndsur, mobiltelefon eller datamaskin er Edvin frakoblet den hektiske moderniteten. All litteratur kan være et meditativ avbrekk fra hverdagen, og Gammelgresset er spesielt god på nettopp det.

Romanen er skrevet i tredjeperson, men er likevel veldig tett på hovedpersonen. Handlingsforløpet fortelles fra Edvins sanser , hva han ser, kjenner og hører. Vi får for eksempel ikke høre at en kamerat kommer på besøk, vi får vite at Edvin hører velkjente fottrinn på trammen. Han kjenner bakken under føttene, han ser lysglimt og hører bølgeskvulp. Fremmede presenterer seg, men Edvin hører ikke hva de heter. Selv når de viser seg å være naboene forblir de like fremmede. Edvin forsøker å stenge ute moderniteten og menneskene, han ser bare naturen rundt seg og alt som har forsvunnet.

Nyheter fra UD: Færre midler til campusutvikling enn først forventet

Fortidslengselen sitter tungt i samtida vår. Vi er ikke inne i en periode med framtidsoptimisme, men mismot og en følelse av forgjengelighet. Gammelgresset treffer tidsånden godt. Teknologien utvikler seg så raskt at ingen vet hvilke yrker eller ferdigheter vi vil trenge om noen år. Sentralisering og modernisering har fjernet yrker og arbeidsplasser. Nye arbeidsplasser har blitt skapt, men det hjelper ikke Edvin der han tråkker rundt i myra.

Tempoet, naturskildringene og fremmedgjøringa fikk meg til å tenke på Tarjei Vesaas, som passer godt når Rindahl er nominert til nettopp Vesaas’ debutantpris. Edvins totale fremmedgjøring fra omverdenen minner litt om karakteren Mattis fra Vesaas’ Fuglane. Der den tungnemme Mattis strekker ut hånda for å få kontakt med omverdenen, tar den trassige Edvin spenntak og skyver alle andre vekk.

Les også: Blir det eksamen dette semesteret?

Det jeg liker best med Gammelgresset er hvor dypt vi kommer inn i perspektivet til hovedpersonen. Edvins sanseverden stiger fram med lukt og tekstur. Denne måten å fortelle på lar leseren kjenne på isolasjonen og den underliggende ensomheten som plager hovedpersonen. Vesterålingen Rindahl har skapt en karakter som skal skille seg fra de fleste nordmenn i dag, men Edvins utfordringer og kvaler treffer blink på samtida og berører mange.

Mer fra UD:

Karantene er ikke nødvendigvis en cockblock

Powered by Labrador CMS