Lutefisk-dystopi fra Sorokin

Flamme forlag, 2019. 179 sider

Vladimir Sorokins nyeste roman, Manaraga (2017), kom på norsk i høst. Boka er er nok en fremtidsdystopi fra russeren Sorokin, der den ypperste dekadente delikatessen er å få mat tilberedt over brennende bøker. Romanen er velskrevet, gjennomtenkt og morsom, men noe av kraften koker bort når boka putrer på tomgang.

Les også: Skjermene som skjermer oss fra hverandre.

Manaraga foregår i nær framtid, etter at «Den andre islamske revolusjon» og de påfølgende krigene har herjet verden. Hovedpersonen Geza er en av de eksklusive undergrunnskokkene som tilbyr den ulovlige luksusen «book’n-grill», mat tilberedt på sjeldne bøker. Geza er en begavelse, som med virtuos presisjon brenner, eller «leser» boka i akkurat riktig tempo for å tilberede de utsøkte rettene. Han flyr verden rundt og tjener godt. I «book’n-grill»-miljøet er det noen som har ambisjoner om å revolusjonere bransjen. Dette skaper uro i miljøet, og en ufrivillig Geza må forsøke ordne opp.

I første del av Manaraga følger vi Geza gjennom flere enkelthendelser, som skal tegne opp den dystopiske verdenen. Det tar mye plass og boka mister framdrift. Manaraga er kort og morsom, språket effektivt og energisk, men romanen blir stillestående og mister noe av potensen. Boka har også flere morsomme referanser til Norge. Blant annet forteller hovedpersonen om da han først smakte lutefisk, og «endelig kastet et blikk ned i den gåtefulle norske sjels avgrunn».

Les også: Vakker og voldelig polsk villmark.

Sorokin ble sensurert under sovjettiden. De siste årene har han også irritert tilhengerne til Vladimir Putin, med bøker som kan leses som satire over dagens Russland. Et historie- og kulturløst samfunn som finner glede i å brenne bøker er ikke et subtilt bilde, men det er heller ikke meningen. Sorokin er grenseoverskridende, drøy, morsom og voldsom, men ikke subtil. Det er ikke dermed sagt at det er uelegant. Manaraga er krydret med geometrisk poesi og underlige setningsstrukturer som gir leseren mye å kose seg med.

Bokbrennertematikken gir Sorokin anledning til å referere en haug med litteratur. Det er åpenbart noe han koser seg med. Allerede på første side får vi et spark til «nordisk krim fra det 21. århundre om hundre og femti gråtoner av middelmådighet». En del av litteraturreferansene blir dessverre ikke kontekstualisert eller kommentert. Da blir referansene forvirrende støy, som ikke tilfører romanen så mye.

Er du Sorokin-tilhenger fra før vil du sikkert ha glede av Manaraga, men om du er nysgjerrig på Sorokin ville jeg heller begynt med En opritsjniks dag.

Du kan lese flere musikk, teater og kulturanmeldelse her