Magnus anmelder Øya 2022: Fredag

Undergrunn

Det kan jo ikke kalles noe annet enn en genistrek av Øya å plassere Oslos favoritt-gutteklubb som åpningsgruppe på fredagen. Undergrunn fyller enkelt Vindfruen-scenen allerede klokka 14, noe jeg tror få andre artister kunne fått til. Det legger til rette for en eksplosiv åpning av Øya-fredagen.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Undergrunn nyter suksess for tiden. I tillegg til noen uimotståelig fengende låter og et smittsomt høyt energinivå, vet de veldig godt hvordan de gir Oslo-folket showet de vil ha. Konsertens åpning med Mira Berggrav Refsums intromonolog og hvordan den glir inn i «Tipp Topp» er både frysningfremkallende og hoppfrembringende.

Iblant får man følelsen av at ingen elsker Undergrunn like mye som Undergrunn selv, noe som kan ha både positive og negative sider. Undergrunn nyter godt av sin status, og er helstøpte rockestjerner på scenen. Samtidig synes jeg det iblant kan bli litt vel mye guttastemning, godt hjulpet av en solid overvekt av linjer der de flekser dop, damer og penger. En gang i tiden ville nok ingen hengt seg opp i sånne detaljer i rap, men når så mange samtidige rappere har blitt så voksne syns jeg endeløs fleksing fra en fersk gruppe som Undergrunn kan bli litt slitsomt. Det skal likevel sies at de fleste låtene er så fengende at det ikke er noe man egentlig henger seg opp i under konserten.

Undergrunn har også et par herlige overraskelser på lur. Blant annet blir Mendehlsson-samplen på «Peroni og Perignon» spilt av en fiolinist live. Det fungerer veldig bra, og gir låta litt ekstra nerve. «Plastikk rap» og Oslo-hyllesten på «Toppen av Oslo» er også store høydepunkter.

Avslutningen på konserten er derimot en smule skuffende. «Italia» er en herlig fengende låt, men å gå av scenen i noen sekunder for så å returnere for å spille hele låta en gang nummer to, må kunne sies å være litt unødvendig. Spesielt når man vet at gruppa har flere gode låter å velge fra.

Småpirk til tross, for de aller fleste som har ankommet Øya tidlig for å få med seg Norges desidert mest fremadstormende musikkgruppe, er konserten en suksess. Undergrunn leverer akkurat så bra som vi har lært oss å forvente av dem, og gruppa oser av kul og smittsom energi hele veien.

Molchat Doma

At dette bandet har tatt av på tiktok i år hadde jeg aldri gjetta om ingen hadde fortalt meg det under konserten. Hviterussisk post-punk må være noe av det mer obskure appen har klart å bringe opp og fram i løpet av de siste årene, men etter å ha blitt anbefalt denne konserten må jeg bare si meg takknemlig for det.

Molchat Doma er uten tvil et friskt pust på Øyafestivalen i år. Lydbildet er mørkt og stemningsfullt, rytmene deilig tilfredsstillende, og riffene er fengende og hypnotiserende. Dette er virkelig oppslukende musikk, som bare tjener på gjentakelser og at Molchat Doma tar seg god tid til å bygge opp ekstra dansbare klimaks.

Bandet er det første jeg har sett i år som faktisk tjener på å spille på øyas mørke sirkusscene. Veggene rundt publikum hjelper på totalopplevelsen ved å stenge verden ute, og dermed gjøre det lettere for festivalgjengere å la seg oppsluke.

Jeg er veldig imponert over at settet Molchat Doma leverer fungerer så bra på Øya-publikummet, og det kan jo hende tiktok-reklamen har noe av æren her. Etter denne konserten vil jeg først og fremst oppleve Molchat Doma igjen på en mørk, utsolgt klubbscene, og jeg anbefaler alle andre å prøve på det samme.

Florence + The Machine

Florence + The Machine er kveldens headliner og avslutningsnummer, noe jeg i utgangspunktet var litt spent på. Jeg visste at indierock-gruppa fra London har hatt noen landeplager opp gjennom, men for meg føles de kanskje ikke så relevante. Dermed ble jeg for tredje gang denne festivalen overbevist om at Øya faktisk vet hva de driver med når de booker headlinere.

Det første jeg biter meg merke i er at dette er mye Florence og lite Machine. Bandet er beskjedent gjemt bak på scena, mens Florence Welch konstant beveger seg rundt omkring. Hun er en suveren frontkvinne med en slags overnaturlig fremtoning, godt hjulpet av et lysshow med følgespot nøye innstilt på henne. «Det er litt heksete», hører jeg noen spørre.

Det er kult nok med en symboltung og mystisk frontkvinne, men etter hvert blir dette førsteinntrykket endret litt. Gjennom et slags kjærlighetsrituale og nok koselig småprat fra scenen blir det tydelig at Florence Welch ser publikummet sitt. Det er ingen selvfølge på en stor headline-konsert som denne, og det skaper en koselig nærhet til det som skjer på scenen.

I tillegg til en herlig utstråling er Welch en fantastisk vokalist med både lekenhet og sterk formidlingsevne. For eksempel forteller hun ærlig at hun egentlig ikke liker å synge den melankolske «Never Let Me Go» lengre, men gjør det likevel som en gave til det trofaste publikummet som aldri stoppet å høre på låta. Det resulterer i en vakker og storslagen fremførelse som dessverre i kjent festivalstil blir litt ødelagt av skravling i publikum.

Om man ser bort ifra den evinnelige skravlingen fortsetter dette å være et show det er umulig å ikke bli sjarmert av. Det er også forfriskende at konserten «kun» er halvannen time lang. Når det da er på tide med det avsluttende ekstranummeret føles det faktisk ut som hele publikum, og ikke bare blodfansen vil ha mer.