Minneverdige Dory

Tretten år etter Oppdrag Nemo klarer Oppdrag Dory å få fram barnet i oss.

Publisert Sist oppdatert

Da Oppdrag Nemo kom på kino, var jeg ni år gammel. Nå er jeg 22, og jeg vil påstå at filmsmaken min har modnet et par hakk siden da. Da Oppdrag Dory ble lansert, virket det i utgangspunktet noe unødvendig, men likevel satt jeg nesten like begeistret i kinosetet denne gangen. Den sliter aldri med å rettferdiggjøre seg selv underveis, den virker veldig lite kynisk og kalkulert, og karakterene er like sjarmerende som i første omgang.

Kirurgfisken Dory lider av hukommelsestap. Ett år etter at hun hjalp til med å finne klovnefisken Nemo, begynner hun å huske glimt av oppveksten sin, og bestemmer seg for å dra for å oppsøke foreldrene sine som hun ble skilt fra da hun var barn. Underveis havner hun, Nemo, og Nemos far Marlin i ulike former for trøbbel. De møter gamle venner hun selv ikke husker, og må overbevise fiskene og dyrene hun møter om å hjelpe henne. I det hele tatt bidrar denne filmen til å gjøre Dory til en mer utfylt karakter, heller enn en morsom bikarakter som hun var i den første filmen. Vi får se tilbakeblikk til da hun var barn, vi forstår mer av hvordan hun endte opp der hun er nå, og vi følger hennes forsøk på å nå fram og vise at hun kan overkomme hindre.

I det hele tatt fungerer det dritbra. Filmen klarer å skape humor ut av at Dory er annerledes, uten at det føles som om vitsene er på hennes bekostning. Det er en film som viser at man kan utgjøre en forskjell og utrette små mirakler selv med et ganske betydelig handicap, og at alle er verdt noe uansett hva de har gått gjennom eller hva de sliter med. Det handler ikke om hvilke kort du får utdelt, men hvordan du spiller dem.

Hvis jeg skulle ha trukket for noe, så er det at de norske stemmene ikke føles like bra som tidligere. Det virker generelt som litt hastverksarbeid, og enkelte av vitsene som ikke lar seg like greit oversette føles som om de kunne ha blitt bedre hvis en hadde brukt litt mer tid på det. Likevel er det en film som er veldig verdt å se. Den passer kanskje best for barn, men stjel med deg en lillesøster eller en nevø som unnskyldning, gå og se den, og plutselig sitter du i kinosalen og er ni år igjen.

Powered by Labrador CMS