Nostalgimaskinens inntog

En ekstatisk stemning kryper oppover ryggen - selveste A-ha spiller i Trondheim Spektrum. Arenaen setter meg i krampeaktig stemning, og jeg føler jeg skal på konferanse.Bra jeg tok med penn og papir.

Svarte tegninger på hvitt papir skimter over storskjermen, «Take On Me» blir pangstarten på en magisk kveld. De tynne synthlydene til Magne Furuholmen oser igjennom høytalerene, Harket treffer tonene og kompet er godt plassert i lydbildet. Et band som holder det stabilt gjennom hele konserten. Furuhomen ønsker salen velkommen til 1985, og med det har dinosaurmusikken våknet og museet åpnet.

It might get loud på Sukkerhuset: – Dette bandet vet hvordan de fanger et publikum og holder dem fra første til siste slag.

A-ha gjør sitt ypperste for å dra publikum tilbake til 1980-tallet. Dette er vanskelig å godta om man aldri har eksistert på denne tiden – men jeg prøver å holde følge. Det er noe vakkert ved at de er så ærlige i sin intensjon. Hvilken betydning konseptet A-ha har for vår tid er utenfor min forstand – men når de først åpner dørene er det som å være en del av et nytt 4D-konsept signert Rockheim. Skjermsparer-aktige collager flyr rundt på storskjermen bak bandet, og vi får servert debutplata Hunting High And Low i sin helhet.

Tittelsporet blir et av konsertens absolutte høydepunkt. Kanskje ikke så rart, siden vi snakker om en av Norges aller beste poplåter. Det morsomme med A-ha er at det finnes flere av dem, og de spilles med overbevisning. «Sun Always Shines On TV» blir en maktdemonstrasjon i første del. Etter denne kommer låter som «And You Tell Me» og «Love Is Reason» – som til tider låter veldig kjedelig. Første akt avsluttes med «Here I Stand And Face The Rain», som er glimrende spilt. Den glir inn i et gitarparti jeg ikke helt skjønner retningen på, men jeg koser meg uansett. Bandet forlater scenen og det blir 20 minutter pause - akkurat slik det er i Olavshallen under Trondheim Symfoniorkesters konserter.

Byggrevyen: – Upolert og litt ute av takt føles det som man ser en vennegjeng kose seg på scenen.

Første låt ut i andre akt er «Analogue», etterfulgt av høydepunkter som «Crying In The Rain», «I’ve Been Losing You» og «Stay On These Roads». Låter som funker godt, og gir det varme lydbildet liv. Bandet låter solid, det er friskt å høre på. De skaper øyeblikk, og fjerner seg fra et generisk hitparade-sound. Det skal uansett sies at de mer jammete gitarbaserte låtene tilfører soundet et slags rockealibi det ikke kler. A-ha er på sitt ypperste når låtmaterialet får skinne og de gode melodiske linjene får fungere alene. Når A-ha er gode, er de så gode at det er til å grine av. Trondheim Spektrum fungerte bra, også som museum – velkommen til 2020.