Oh my gawd

Trondheimsbandet Spidergawd slapp album nummer fem tidligere i januar, derav tittelen Spidergawd V. Og for en fryd det var å lytte til.

Publisert Sist oppdatert

Supergruppa har ikke lagt inn ett øyeblikk for kjedsomhet eller til refleksjon – det dundrer i vei. Med et hint av groove og en energi som tvinger frem rykninger i hele kroppen, så er dette en metallskive jeg gjetter på at de fleste kan klare å like.

Introen til første spor, «All and Everything», fascinerer deg med en forførende saksofon. Resten av låta står til de høye forventningene som skapes her – den er spekket av fete riff og gir en følelse av å være midt i en moshpit i refrengene (på en god måte). Tempoet er høyt og hamrer løs, men det dystre ved låta er likevel sterkt. Følelsen av fest fortsetter i «Ritual Supernatural», selv om denne mangler kanskje mer av det dystre elementet. Ikke til forkleinelse på noen måte.

En av mine umiddelbare favoritter fra denne plata ble «Green Eyes». Enda en låt med en hypnotiserende intro, men i motsetning til andre spor så tar denne låta aldri hundre prosent av. Den holder seg mer i undergrunnen, mørket og mystikken. Likevel ikke på kompromiss med slagkraften. Fuzzen og fingerspillet beruser deg kanskje, men ikke nok til at du ikke kjenner bassen som et balltre mot mellomgulvet.

Videre kommer det noen låter som er fulle av overraskelser. «Knights of C.G.R.» er forkledd som en doomlåt, men viser seg å være like groovy og speeda som gjennomsnittet i Spidergawd V. Førsteinntrykk av «Avatar» var OK, men da saksofonen kom og snirklet seg rundt gitaren og trommene, ble den oppgradert til OK megapluss. Til tross for en litt annen energi enn i de første låtene så vil begge disse to få gulvet under deg til å skjelve i takt med bassen. Her er det forresten også stor fare for å trampe i takt i dagevis fremover, så pass deg om du trenger hjernen til noe annet enn å feste låter til.

Avslutningen på festen tar oss litt tilbake til starten. Jeg fornemmer igjen bilder av moshpit og blir overveldet av et hardtslående tempo i «Do I Need a Doctor…?». Sirkelen er på et vis sluttet, og jeg er klar for å sette på repeat. Spidergawd har vist at de kan overraske, selv med gamle triks, og at de alltid vil løfte selv den kjipeste dag. Spidergawd V vil nok være et av mine viktigste soundtracks denne vintersesongen.