Øya: Parcels

På rekke og rad går de fem glade guttene fra Australia på Amfiet og gjør seg klar. Sammen ser de ut som et veldig gjennomført Beatles-tribute band med sine 60-talls klær og gitaristen som jeg mistenker er George Harrison. Selv om de ligner på Beatles, er det ikke det vi har i vente. De åpner med en kortere variant av «Everyroad», som fungerer som en introduksjon til konserten, og setter lista for det som kommer. Så teaser de publikum med riffet fra «Lighten Up», men spiller i stedet «Comedown», som er albumets åpningslåt. De bygger seg sakte opp ved å legge inn element på element som gjør låta mer dansbar, som er nok til å få en del ben til å flytte på seg. Låta som i utgangspunktet varer i tre minutter fortsetter i lang tid, men føles aldri for lenge. Etter hvert får de publikum med på litt enkel allsang rett før de setter i gang med den lengtede «Lighten Up» i samme favør som på albumet. På dette tidspunktet har Parcels publikum i sin hule hånd.

Les også: Robyn på Øya 2019.

Videre gir de publikum en rekke med dansbare låter gjort enda mer funky kun for scenen. De tar seg bedre tid enn på innspilling og legger til breaks for å bidra til å bygge opp spenning. I løpet av konserten får man høre masse ulike varianter av disko der alle får deg til å bevege på deg på hver sin måte. Til tross for den store scenen og det triste været, får man aldri et snev av usikkerhet fra gjengen på scenen. De har det smittsomt gøy på scenen mens de uanstrengt danser og beveger seg rundt på scenen. Flere ganger ligger noen av dem nede på bakken med gitaren i hendene av ren lidenskapen som gamle, ekte rockestjerner. Selv da de mislyktes med å lage en overgang mellom to låter med en fm-radio, mistet de ikke ansikt. Det er kvalitet. På tross av omstendighetene lager Parcels en fest og står for en av de beste konsertene jeg har vært på, men jeg er fortsatt overbevist om at de som sto på scenen hadde det mer gøy enn meg.