Pallas Kat etterlater lite rom for klaging
TRONDHEIM CALLING: Gjemt bak sitt eget filmlerret, presenterer Pallas Kat et audiovisuelt sett, som fremstår modent og gjennomtenkt.
Konserten starter i det projektoren begynner å snurre film på lerretet foran på scenen, og artisten bak setter i gang en dronete synth som etablerer stemningen fra start. Det følges på med perkusjon som gir øyeblikkelige konnotasjoner til 90-tallets IDM-era, som sammen med det visuelt sett stimulerende showet suger publikum inn i musikken.
Settet har god struktur fra start til slutt hvor Pallas Kat, tilsynelatende uanstrengt, skaper en atmosfærisk stemning som fanger publikum på Byscenen. Musikken gir tydelige assosiasjoner til musikken Biosphere har stått for nasjonalt, samtidig som det føles som noe tilpasset 2020. Musikken presterer å både føles nostalgisk og progresivt ut, og heves ytterligere av at Pallas Kat tydelig har et god øye for detaljer.
Både videoen og lydbildet ser ut til å spille på hverandre, hvor god bruk av sampling i overgangene mellom filmsnuttene som vises gir publikum en følelse av kontinuitet i settet. Samtidig er det fortsatt det musikalske ved konserten som virkelig stikker seg ut, hvor hver nye låt Pallas Kat introduser føles ut som en forlengelse og videreutvikling, av den forrige.
Helhetlig ender Pallas Kat opp med å virkelig imponere de fremmøtte med kvaliteten som helt åpenbart er tilstede i fremførelsen på scenen. Pallas Kat viser at man kommer veldig langt med nøye arbeid i musikkbransjen, og at et godt øye for både detaljer og det helhetlige virkelig utgjør en forskjell når man skal presentere musikken sin på konsert.
