Anmeldelse
Perfekt bakfyllamat
Den nye mathallen Olavstorget er en blanding av koselig fransk bakgårdskafé og utsøkt italiensk trattoria. Dessverre er ikke alle rettene like appetitvekkende.
– Lurer på om plantene er ekte, undrer Herbamare.
Hun ser seg om i det nye lokalet.
– Det tror jeg, repliserer Gastromat, og peker på en potteplante som nærmer seg respiratortilstand.
De to bautaene innenfor norsk anmelderi og matkultur er ute i sitt gastronomiske embets medfør. Som to vikinger med hevet kulinarisk sverd entrer de den nye mathallen i Trondheim: Olavstorget, som er lokalisert inne på Olavskvartalet.
Fram til nå har Olavskvartalet levd som en mann med midtlivskrise. Den ene dagen kjører han kabriolet ikledd åpen Ralph Lauren-skjorte, for så den neste å løpe Birken i utstyr til en verdi av en ettroms leilighet på Lillestrøm.
Olavskvartalet har pendlet mellom konsept og tomme butikklokaler, men nå ser det ut som om den endelig har landet. Nå rommer konsertbygningen i Midtbyen blant annet en mathall med de fem spisestedene Pasta Lab, Matologi, Verde, Frida taqueria og Four.
– Hvor er menyene, brøler Gastromat.
Han vil ha ekte menyer på papir, nå som koronaen er erklært død for annen gang.
– Maten må visst bestilles i en app som heter Gastroplanner, forklarer Herbamare.
Trondheims svar på Aker brygge
Lokalet er åpent med grønne planter, høye espalier og lykter i smijern. Det eneste som skiller mathallen fra en fransk bakgårdskafé, er det enorme glasstaket som holder det uberegnelige trønderværet på avstand.
– Det minner litt om Aker brygge, sier Gastromat med kjennermine.
Klientellet er godt og blandet. Noen kvinner ikledd bleser sitter verdensvant ved et av bordene. De beveger seg naturlig på stedet, som om det å spise ute er hverdag for dem. De har hele verden som sin arbeidsplass. London den ene dagen, Seoul den neste. I dag er det provinsbyen Trondheim. Det får duge.
Maten kommer til bordet som leirduer på en skytebane. Det blir fort fullt. Pasta, tacolefser og tatatatata: To sandwicher dukker fram under en duggete glasskolbe.
– Som om noen entrer scenen fra en røykmaskin, beskriver Herbamare.
Bleserkvinnene ser mot de to anmelderne. Kanskje de kjenner igjen de to gastronomiske superstjernene? Gastromat nikker tilbake, ikledd sin alltid like profesjonelle mine.
Tennene løper i vann
Gastromat setter tennene i et rennende smørbrød med and og rødkål.
– Perfekt bakfyllamat, slafser han, og søler barbecue-saus på de eksklusive buksene sine.
Imens studerer Herbamare sin «taco de birria» – en «pulled» storfe servert i to tortillalefser. Tennene løper i vann av det saftige kjøttet, men kokken skulle ha vært mer sjenerøs med kryddermiksen.
– Denne tacoen kunne ha vært litt sterkere. Her har de noe å lære av Santa Maria, konstaterer Herbamare.
Men hvor er drikkevarene? Siden begge tar jobben på største alvor, er det bare kaldt isvann som gjelder i dag, men det lar seg ikke bestille i appen. Herbamare tar på seg rollen som løpegutt og får fatt i en servitør.
Pasta à la oppkast
Gastromat ser misbeliggende ned på tallerken. Det ligner oppkastet til noen som har drukket melk til frokost og for mye rødvin til kvelds. Godt smaker «panna e salmone» heller ikke.
– Smaken av laks og pennepasta blir så ensformig! Her mangler det noe syrlig, mener Gastromat.
Pastaretten serveres med en ubestemmelig fløtesaus med et hint pulverost. Et uinspirerende ran til 175 kroner.
– Men pastaen er al dente, og du kan bestille ekstra parmesan, stråler Herbamare.
Gastromat ser misunnelig bort på sin kollegas pasta carbonara. Pastaen er ikke av den norske varianten med bacon, her er det annet kjøtt som gjelder.
– Det smaker julemiddag! Nei, vent, det er oksekjøtt, resonnerer kløpperen Herbamare.
Gastromat sniker til seg en sjenerøs bit.
– Utsøkt, sier matkjenneren.
Hvorfor isbergsalat?
Etter at de to matkurtisørene har smakt seg gjennom et stykke spinatpai og en tempurasalat med frisk mango, perfekt fritert scampi og av en eller annen grunn blader med isbergsalat, er magene deres fulle som øsekar. Pasta carbonara utropes til soleklar vinner.
– De fleste rettene mangler litt på krydringen. Her kunne de ha vært enda mer vågale, mener Herbamare.
Kollegaen nikker anerkjennende.
– Men jeg beundrer at de faktisk ikke har en eneste burger eller pizza på menyen. Det er lite typisk trøndersk, konstaterer Gastromat, og reiser seg.
Restene av den spyfargede pastaen står igjen på bordet.
