Pixar går tilbake til sine glansdager med «Fremad»

Dette action-eventyret er en ode til magi, vandrelyst og storebrødre.

Publisert Sist oppdatert

Om du har muligheten, anbefales det definitivt å se denne filmen med familien din; du kommer til å ville snakke med dem etterpå uansett. Det første jeg gjorde etter å ha sett Pixars Fremad var å tørke tårer og sende en melding til storebroren min for å se at alt stod bra til. Å beskrive denne filmen som en «familiefilm» menes i mest bokstavelig forstand.

Da jeg så traileren til Fremad, tenkte jeg at premisset var akkurat passe sprøtt. Pixar skinner alltid best når de tar et fullstendig bissart tema – en rotte som marionettestyrer matlagingen til en spinkel franskmann eller biler som lever i et separat bilunivers – og gir det sjel og moral. Historien om to blå alvebrødre i en fantasyverden som bare klarer å reanimere den nedre halvdelen av sin avdøde far, og må ut på tokt for å forvandle resten av ham, virket som det kunne treffe rett i blinken. En kan trygt si at mine forhåpninger for Pixars første originale historie på tre år var skyhøye.

Les også: Vil endre hvordan nazister dømmes på Samfundet

Fremad skildrer en verden simultant vidt forskjellig og prikk lik vår egen verden. Dette er en verden som én gang hadde magi, men fordi magi er vanskelig og teknologi er enkelt, har endt opp med et samfunn ganske likt det vi lever i. Unntaket er skapningene som bebor den. Vi har kentaurer som kjører bil heller enn å galoppere, og feer som ikke flyr. Hovedpersonene er som nevnt alver.

Handlingen finner sted på Iver Lettfots sekstenårsdag. Han sliter med å stå opp for seg selv, skaffe seg venner, og mest av alt å relatere til sin eldre bror, Balder. Mens Iver er redd for alt, er ikke broren redd for noe. Der Iver prøver å passe inn, skiller Balder seg ut med sin magi- og historieaktivisme og rollespill. Brødrene må jobbe sammen når de gjenoppliver halvparten av deres avdøde far, beina hans. De må ut på tokt for å finne en fønikskrystall for å fullføre trolldommen. Handlingen preges av å komme seg til et sted, få et hint, og kjempe mot en «boss», for så å gjenta ved neste lokalitet, som et tokt ofte er. Filmen er mer actionpakket enn de fleste av Pixars titler. Disse scenene er godt animerte og dynamiske. Man føler på spenningen og de bygger også opp god uvisshet på hvordan brødrene skal unnslippe.

Les også: Lærerstudenter er minst tilfreds - og det er dessverre ingen overraskelse

Innimellom disse intense og nervepirrende actionscenene er øyeblikk mellom de to brødrene og føttene til faren. Jeg fryktet det lett kunne bli tafatt med at de bare interagerte med skoene og buksa til faren, men animatørene klarte å gi buksebeina nok personlighet. Når det trengs, treffer den emosjonelle tyngden. Det som føltes som mange uavhengige actionscener, blir heldigvis brakt sammen i en av filmens mest overraskende og emosjonelle scener. Filmen byr på flere av de mest hjerteskjærende og hjertevarmende øyeblikkene Pixar har levert siden scenen der Lynet McQueen gir opp førsteplassen sin for å rulle sin totalvrakede motstander over målstreken.

Fremad demonstrerer hvor viktig det er å tro på magien vi alle egentlig har i oss. Den demonstrerer også at man ikke alltid er på det eventyret man tror man er. Det viktigste den gjør er å minne oss alle på hvor uhyre viktig det er å ta vare på og sette pris på den familien man har, uansett hvor ufullstendig man kanskje tenker den er selv. En advarsel: om man ikke har vært hjemmom siden juleferien burde man stille til denne emosjonelt forberedt.

Les flere anmeldeleser her!