Relling belønner de tålmodige

TRONDHEIM CALLING: Enten du blir fortapt i det stadig endrende lydlandskapet, eller om du synes det blir for mye av det gode — Relling skiller seg ut blant artistene på Trondheim Calling.

Publisert Sist oppdatert

Vokalist Harald Relling Nielsen griper et vant tak rundt mikrofonen i det Relling åpner kveldens konsert med “As Bright As It Seems”. En dempet beat slår rolig i bakgrunnen, og det hele er ganske så stemningsfullt i opptakten til den halvtimes lange konserten på Lokal Scene denne fredagskvelden.

Publikum havner ganske umiddelbart i en transeaktig tilstand i det låten utvikler seg gjennom små gitarmelodier, svevende synth, orgel og spenstige, rytmiske løp. De små oppholdene mellom pausene blir fylt med applaus, etterfulgt av en momentær stillhet og noen velvalgte ord fra Relling Nielsen som introduksjon til neste låt. Stemmen er på merkelig vis like behagelig og rolig når han snakker som når han synger, og stemningen blir med videre over i neste låt.

Dette er ikke en konsert som handler om å gå fra låt til låt, selv om den er oppdelt sånn. Det går ikke lang tid før jeg mister oversikt over om det er tredje eller fjerde låt som spilles, og fra det punktet og ut er det bare å lene seg tilbake og bevitne musisering på skyhøyt nivå. Dynamikken varierer fra det nære og sarte til massiv fuzzgitar fra gitarist Tore Hodneland og kontrollerte eksplosjoner fra trommis Axel Skalstad.

På ett tidspunkt bygger Hodneland opp til en solo, og siktlinjen min blir fort brutt av nysgjerrige hoder som strekker seg etter å få et glimt av det som foregår. Relling Nielsen tar deretter over med microsynthen han har plassert ved mikrofonstativet. Det skjer stadig noe nytt og blikket mitt ledes fra den ene siden til den andre hele konserten gjennom.

Mens resten av bandet framstår som dels individualister i et godt organisert kollektiv, fungerer Vegard Lien Bjerkan ved tangentene som man det i fotballens verden kaller en “playmaker”: Noen må spille de andre gode, og det dynamiske synth-teppet Bjerkan legger gir en ekstra dimensjon av frihet til resten av bandet.

Én ting må nevnes: Noe radiovennlig musikk er dette ikke. Det er musikk som krever en viss investering og gjerne en bestemt stemning. Noen få i salen hadde nok tatt turen i det uvisse og greide ikke helt å fordøye alle sanseinntrykkene. De fleste ble likevel med på reisen Relling inviterte til. Dét er en investering jeg tror få angrer på.