Setter kursen over Atlanteren

Hvis du kom for å høre kjente låter som «Hei Erna» og «Idiot» ble du nok skuffet. Sunnmøringen har tatt et stort skritt vekk fra de gamle låtene sine og trådd inn i et helt nytt territorium. Et territorium som kan minne mer om Billie Eilish og Radiohead. De artige og smarte norske tekstene er byttet ut med mer dystre, engelske tekster og sounden på låtene er mer tunge og mørke. Kanskje et litt risikabel skifte men det er likevel en positiv opplevelse og høre den nye, mer moderne Jon Olav.

Det virker som om det er et slags konsept bak konserten. I løpet av hele konserten snakker han nesten ikke i det hele tatt, og mellom flere av låtene er det effekter og lyder som spiller. Det er lite lys på scenen, men på søylen i midten av scenen prosjekteres en video som viser rare bilder og scener som svarer til den nærmest skumle følelsen noen av låtene har. Det er tydelig at det ikke er artisten selv som er i fullt fokus her. Likevel føles det litt tamt på scenen, og jeg savner litt mer bevegelse.

Les også: Papparocken verden faktisk trenger.

«I Am The Thing» sitter som et skudd. Fra den myke falsetten til det mørke dystre refrenget er alt på plass. Ikke lenge etter denne spilles, kommer jentene fra Soft Punch opp på scena og det eksploderer. Bandet setter i gang og det låter som om jeg er på en hardbarka, tung rockekonsert - helt uventet fra en artist som er kjent for lystige, upbeate låter. Likevel låter det helt vilt.

Etter siste sang får vi et tusen takk fra artisten før han går av etter 30 minutter som nesten gikk litt for fort. Det er klart at Jon Olav har endret både stil og sound, og sikter mot et større publikum både her i Norge og i utlandet. Kanskje trist for fans av den gamle musikken hans, men det er et modig steg og kan sammenlignes med det Billie Eilish gjør i USA. Jon Olav er en artist det blir spennende å følge videre og er definitivt verdt å høre live - men ikke forvent å høre så mye gammelt.