Minimalen kortfilmfestival:
Skeivt kulturår
Kortfilmsamlingen Skeivt kulturår er satt sammen til 50-års jubileet for dekriminalisering av homofili i Norge. Filmene skildrer ulike sider av skeiv virkelighet, og mange er innom temaer som sidestilling og mangel på rom. Her er noen av de beste.
Not in Tanzania
Denne dokumentaren skildrer skeives hverdag i Tanzania, hvor homofili fortsatt er kriminalisert og trusselen om forfølgelse er evig tilstedeværende. Filmens subjekter stiller anonyme i et avsidesliggende hus for å dele sine historier. De er anonymiserte med forsiktige utsnitt og ekstreme nærbilder, som, sammen med huset som er hele filmens oppholdssted, skaper en klaustrofobisk stemning, som om man er stengt inne og isolert fra omverden. Hvilket de oppmøtte selvfølgelig er. Not in Tanzania minner seeren på de forholdsreglene enkelte må ta for i det hele tatt å kunne leve, og ensomheten som markerer et liv i et samfunn som ikke ønsker deg. Alle deltakerne har blitt nødt til å velge mellom kjærlighet og tilhørighet. Filmen tjener også som en påminnelse om at 50 år ikke er så voldsomt lenge siden.
Nätter och dagar i juli
I et leilighetskompleks forsøker en kvinne å oppnå kontakt med omverden. I den lukkede leiligheten skapes en kraftig følelse av konstant fremmedgjøring, hvor det som skulle vært et tilfluktssted, begynner å føles som et fengsel. Den mindre elegante siden av intimitet skildres usminket og med en god dose sjarm. Måten sex og seksualitet kan bli noe performativt, er også en stor del av filmen. Begjær, og ønsket om å begjæres, blir noe veldig annerledes når det kommer fra en posisjon utenfor normen og kontakten. Hele filmen føles «utenfra», og følelsen av isolasjon som vi nå for tiden forbinder med karantene, blir i stedet noe emosjonelt forankret og mer permanent. En nydelig skildring av moderne ensomhet og fremmedgjøring.
Hva er en kvinne?
En transkvinne konfronteres i kvinnegarderoben og blir fortalt at hun ikke har en plass der. Hun blir så det motvillige midtpunktet i en offentlig debatt som omfatter flere og flere av de tilstedeværende. Skildringene av ulike ståsteder i en debatt som har blitt enormt offentlig, føles slående organisk, siden debattanter på film lett kan tippe over i karikatur. Hva er en kvinne? vedlikeholder hele tiden følelsen av å ta diskusjonen, og individene, på alvor. Regissør Marin Håskjold startet med synspunkter og utviklet deretter, i samarbeid med skuespillerne, karakterene bak:
– Karakterer blir bare karikaturer når man ikke forstår bakgrunnen deres, sier hun.
Debattens opphav, transkvinnen, blir fanget i skuddlinjen av meningsytringer, og dette må kunne sies å være det nærmeste filmen har en eksplisitt agenda. I hastverket etter å mene noe blir ofte de som meningen angår etterlatt. Håskjold sier at identitetene som debatteres offentlig ofte behandles mer som «teoretiske nærvær» enn som individer. Hva er en kvinne? tar for seg denne reduksjonen på svært kyndig vis.
