Tame Impala - The Slow Rush

På deres fjerde studioalbum er du igjen velkommen til å ta del i en drømmende reise inn i Tame Impalas vidunderlige univers.

Publisert Sist oppdatert

The Slow Rush var egentlig ment å bli sluppet før det australske bandets fullpakkede festivalsommer i fjor, da Tame Impala blant annet headlinet Coachella-festivalen. Vokalist og hjernen bak det musikalske prosjektet, Kevin Parker, mente derimot ikke at albumet var helt ferdigstilt. Istedenfor fikk vi kun en smakebit med «Patience» og «Borderline» i fjor, og siden har albumet vært etterlengtet. Mesterverk bør derimot ikke forhastes, og Tame Impala viser at de siste fem årene siden Currents er brukt godt.

Med en drømmende samling av tolv låter, som står like godt enkeltvis som med hverandre, gir Tame Impala oss akkurat det vi ønsker og elsker. Albumet åpner med «One More Year», som er akkurat det vi forventer fra bandet. Et kontrollert kaos av psykedelisk pop, med repeterende strofer som flyter ut blant synth, bass og trommer, og fester seg i minne. Parker har selv sagt at han er besatt av å forvirre folk i forhold til opprinnelsen til forskjellige lyder, noe han suksessfullt gjør i flere av låtene. Med sitt manipulerte lydbilde og alternative stil skaper Tame Impala et rart, men fantastisk lite univers, som er herlig å ta del i.

Les også: Kvelertak gjør akkurat som de vil på sitt nye album.

Det virker som om det er et litt mer positivt og lekende Tame Impala vi nå blir kjent med, sammenlignet med deres mer melankolske, tidligere utgivelser. «Instant Destiny», «Is it True» og «Glimmer» føles nesten litt disco-preget, og man kjenner lett dansefoten rykke til. Samtidig er det også en herlig, sommerlig følelse over albumet, hvor en kan drømme seg vekk til strandliv og varmegrader.

Likevel gir også The Slow Rush oss noe å tenke på, hvor albumet hovedsakelig tar opp ulike eksistensielle tanker og problemer med tid. Blant annet presenterer «Lost in Yesterday» problemet med å henge seg opp i fortiden, istedenfor å rette blikket fremover. Både den og «Borderline» er gode representasjoner av hvordan Parker hovedsakelig bruker lydbildet framfor teksten for å få fram følelsene han prøver å formidle.

Les også: Marit O. Kaldhols nyeste bok handler sår som aldri gror, arrene etter diktatur og tomrommet etter de som forsvant.

Det er derimot «It Might Be Time» som virkelig tar kaka. Gjennom å bruke sterke kontraster mellom drømmende pop i versene og mer hardbarka, psykedelisk rock i refrenget, tar Tame Impala oss gjennom fasene av det å være ubesluttsom, til å få et spark bak og endelig bestemme seg. Låta gir oss absolutt alt vi elsker med Tame Impala. Et sterkt hook, merkelige lyder som på en rar måte matcher perfekt, dypt meningsinnhold og fengende beats det går an å danse til.

Samlet er The Slow Rush en gave som fortsetter å gi, og man oppdager nye ting og nyanser jo mer man hører på det. Med Tame Impalas historie er det nok en stund til vi igjen hører fra bandet, men dette albumet er definitivt et plaster på såret som man kan kose seg med i flere år framover.

Les også: Alle anmeldelsene på Dusken her.