The Good the Bad and the Zugly - Algorithm & Blues
Hardcore-poesi for en forvirrende tid.
For de som liker hardcorepunk og musikk som sparker er Zugly créme de la créme. Kjent for sine syrlige og forbanna, men dog morsomme tekster, kombinert med knallharde punkriff og en skrikevokal som spyr eder og galle.
Gjengen på scandirockens hardeste barrikade, The Good The Bad The Zugly, har en vanskelig oppgave foran seg i det de gir ut sitt femte studioalbum. Etter at de vant Spellemannspris for beste rockealbum med Misanthropican House var forventningene høye til den nye skiva. Singlene «Corporate rock» og «Staying with the Trouble» som ble gitt ut i forkant av plateslippet overbeviste ikke helt, men etter eks antall gjennomlyttinger av skiva i sin helhet begynte ting å gå opp for meg.
Skiva er godt komponert i den grad det går ann på en rockeskive, der tempoet er på topp hele tida, pausene kommer akkurat frekvent nok til å slå deg i trynet en gang til når det tar av på nytt. I forhold til tidligere utgivelser virker også miksen mer definert og klar uten at det går på bekostning av det skitne imaget og attituden som hører med.
Der bandet med Misanthropical House ønsket å formidle den norske folkesjela som i all hovedsak består av syting og klaging, ønsker de med denne skiva å «omfavne bitterhetens uglesette storebror: småligheten.» Tekstenes stikk mot globale utfordringer er med andre ord skjult bak et slør av deilig kjelleragressjon og narsissisme. Hvis ikke det er god norsk kultur så vet ikke jeg.
Les også: Aiming for Enrike, rockegutta som har funnet dansefoten
Algorithm and Blues er fortsatt et knallsterkt rockealbum. Her er det bitter humor og vrenggitar nok for et helt demonstrasjonstog. Låtene er teknisk ukompliserte, men biter desto hardere fra seg når de tar av. Låter som «Fuck Life…but How to Live It?» og «The Kids Are Alt-Right» er høydepunkter i skiva. Her briljerer bandet med både humor og rungende groove i riffene, men jeg savner fortsatt de helt store bangerne som var det som gjorde forrige skiva til den maktdemonstrasjonen den var.
Den sterkeste prestasjonen på denne skiva er utvilsomt låtskrivinga. Den behandler livsvalg, karriere, frustrasjon rundt personlig økonomi og selvforakt med skarp ironi og en god blanding av norsk og engelsk. Låtene fanger en forvirrende og vanskelig tid med hatske tekster levert med full føkkings trøkk. Skiva serverer slag på slag med knallharde riff kun avbrutt av korte snutter av visdomsord med god ironisk distanse før den dundrer videre.
Den nye skiva er ikke radikalt annerledes enn den forrige hverken i form eller farge, men det gjør heller ikke så mye. Et godt stykke lyrikk kombinert med deilig vreng i god hardcorestil er alt jeg krever av et godt Zugly-album. Selv om vokalist Ivar Nikolaisen har fått nye venner i Kvelertak der han har tatt over for tidligere vokalist Erlend Hjelvik, er det deilig å høre at han og rockegutta fra Hadeland fortsatt viser musikknorge hvor skapet skal stå med denne trykkeren av en skive.
