Twerker bort verdensproblemer
Med forestillingen prty lyf ønsker Ibrahim Fazlic å feste bort i-landsbefolkningens sorger og problemer.
prty lyf: Sceneforestilling på Avant Garden.
Det er urpremiere på prty lyf, og skillet mellom skuespill og virkelighet er visket ut. Fazlic begynner med å ta av seg kjolen han har på, og vi kan spotte skriften på brystet: «SAD BOI». Denne ganske blide SAD BOI-en skal lede oss gjennom høyt tempo og festligheter kvelden gjennom. Atmosfæren er ikke til å unngå å nevne, fordi lokalet er fylt med folk som er klare for en ordentlig fest. Det er mye latter og fnising av den minste ting Fazlic sier eller gjør. Han har et godt grep om publikum, og trollbinder oss med sin karisma.
Portrett av Fazlic: – Du har lyst til å kvele meg, ikke sant?
Prty lyf er en forestilling utenom det vanlige, i hvert fall slik undertegnede er vant til. Her skal publikum også ta del i det som skjer: karaoke, drikkelek, klining og kveling – det nytter ikke å være av den mer beskjedne typen på denne forestillingen. Det er imidlertid viktig å nevne at det er lov til å si nei til deltakelse, som Fazlic selv konstaterer. Det som bidrar til å holde stemningen oppe, er at publikum likevel er så til de grader engasjert og med på leken.
Scenen er full av rekvisitter som vannpistoler, mikrofoner, spritflasker og ulike antrekk Fazlic bruker gjennom forestillingen. På et stillas over scenen står to dj-er, med et skilt foran seg som lyser sterkt mot publikum med skriften: SUFFER. Fordi det er lidelse vi skal få oppleve i løpet av forestillingen, selv om det hele er tyllet inn i komikk og fyll. Som Fazlic selv innbydende har skrevet om sin forestilling: «Velkommen inn i min nattklubb fra helvete».
Et av høydepunktene er når Fazlic twerker til techno som etter hvert utvikler seg til lyder av krig, skudd og gråt. Sekvensen er absurd, publikum ler og uff-er seg om hverandre. Fazlic åpner en flaske champagne på scenen, og heller ut alt, mens han smiler og tuller med publikum, samtidig som lydbildet er preget av noe helt annet. Det hele kjennes ut som et stikk til vestlig virkelighetsflukt og ignoranse.
Vorset og festen inneholder mye politisk ukorrekt kødding, utført på en presis og smakfull måte. Det er når vi går mot «Nachspiel» at de mørkere sidene ved stykket kommer fram. Det hele innledes av «tekniske problemer», noe som først er veldig forvirrende, men som viser seg å være et godt virkemiddel for å få fram følelsen av det tragiske ved det å feste bort sine egne, og verdens, problemer.
Når festen omsider ender, skulle jeg ønske den ikke tok slutt. Jeg anbefaler stykket til de festglade og uredde, og de som er nysgjerrige på noe utenom det vanlige.
