Ubehagelig om å ta ansvar og ivaretakelse

Kjersti Halvorsens Ida tar ansvar er ryddig utenpå, men urovekkende og kvalmende inni.

Publisert Sist oppdatert

Tarjei Vesaas’ debutantpris

Siden 1964 har Tarjei Vesaas’ debutantpris blitt delt ut til norske skjønnlitterære debutanter under 35 år. Årets fire nominerte var Kjersti Halvorsen for Ida tar ansvar, Michael Rindahl for Gammelgresset, Erlend Skjetne for Skare og Hanna Stoltenberg for Nada. Vi har sett på de nominerte. Prisen ble tildelt Hanna Stoltenberg 19. mars.

Tidligere vinnere inkluderer (storheter som) Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Tore Renberg, Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Gine Cornelia Pedersen og Zeshan Shakar.

Kjersti Halvorsen, Ida tar ansvar (roman)

Cappelen Damm, 224 sider

Nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2019.

Ida tar ansvar er en roman om angst og sosiale koder. Den handler om hva som kan skje når ansvaret vi tar for andre går utover å ta vare på oss selv. Først virker Ida tar ansvar som atter en samtidsroman om en ung voksen i Oslo, men den gjenkjennelige formen sprekker opp. Narrativet følger sinnstilstanden til hovedpersonen: på Idas gode dager er det rett fram og sammenhengende, og når hun har dårlige perioder flyter det ut. Vi kommer inn under huden på hovedpersonen, som avslører både angst og selvforakt. Formen gjør Kjersti Halvorsens debut til en intens og ubehagelig leseropplevelse, en roman som stikker seg ut.

Nyheter fra UD:AtB reduserer rutetilbudet

Hovedpersonen Ida er bekymret og angstfull. I begynnelsen av_ Ida tar ansvar_ er hun tilbake i Oslo-området, etter å ha droppet ut av litteraturstudiene i Trondheim. Nå skal hun begynne på et årsstudium i psykologi ved Universitetet i Oslo. Idas angst gir seg utslag i et tvangsmessig forhold til mat og frykt for terrorangrep. Nesten hver gang hun skal til Blindern eller et annet offentlig sted dukker terrorangsten opp, og hun må overbevise seg selv om at det sannsynligvis ikke vil skje noe.

Fikk du med deg? Linjeforeningene bruker Minacraft som møteplass

I august begynner studiene, og Ida jobber for å starte semesteret best mulig. Hun får en studievenninne i den sosialt ansvarlige Siri, og hun møter også Jonas, som er tiltrekkende og behagelig. Jonas blir betatt av Ida, til hennes store overraskelse. På Blindern blir hun også kjent med Aksel. Aksel er sosialt klønete og venneløs, og har ubehagelige meninger og verdier som strider med Idas oppfatninger. Hun synes han er frastøtende, men føler samtidig et ansvar for Aksel, ikke bare sosialt, men også for å hindre at noe går galt. Ida ser at Aksel henger på incel-forumer på nett, og poserer med våpen på Facebook. Hun er oppriktig bekymret for hva han kan komme til å gjøre hvis ingen vil snakke med ham. Blandingen av prestasjonspress og forsøket på å ta ansvar utfordrer Idas evne til å ta vare på seg selv.

Les også: Her er noen forslag til bøker, filmer og spill mens du sitter inne

Boka er skrevet i førsteperson. De oversiktlige og sammenhengende delene av boka er personlige, men ikke dyptgående. Vi får et overflateriss av hva som foregår i Idas hode, og et hint om hvor vanskelig hun har hatt det. Narrativet er ryddig, med noen tilløp til bevissthetsstrøm. Hennes gode dager er ispedd tips fra den tidligere psykologen hennes, som Ida gjentar inne i segi form av leveregler som skal holde angsten i sjakk. Idas dårlige dager er omvendt, og leseren trekkes ned i dypet samtidig som virkeligheten forsvinner. Sanseinntrykkene blir overdøvet av den emosjonelt støyen. Bakerst i boka refererer Kjersti Halvorsen samvittighetsfullt til flere inspirasjonskilder, bl.a. Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg. Slektskapet til Sæterbakken er spesielt sterkt når vi dukker inn under huden til Ida og ned i det irrasjonelle.

Les også: False Heads - It’s All There but You’re Dreaming [Anmeldelse]

Både formen og fortellinga er engasjerende i Ida tar ansvar, men begge bruker litt tid på å komme i gang. Når Ida har gode dager blir formen og språket nesten for ryddig og litt anonymt. Kanskje er det tenkt som en kontrast til det usammenhengende virvaret hun av og til forsvinner ned i. De ryddige delene av teksten tar likevel så stor plass at de med fordel kunne fått mer personlighet. Som helhet står_ Ida tar ansvar_ seg likevel som en minneverdig roman, som rister i balansenerven og kiler brekningsrefleksen.

Mer fra UD:

Slaget i Estenstadmarka

Korona kommer til å få store følger for linjeforeningene