Utforsker hva som skremmer oss

Det har blitt en klisje å si det, men jeg sier det likevel: Skrekkfilmer er ikke artige lenger. Det virker som om et kollektivt Hollywood har bestemt seg for at all nyskapning og originalitet skal kveles ved fødselen, og istedenfor fyller markedet med «jump scares» og en lydmiks skrudd opp til tusen. En blir irritert heller enn skremt, og holder seg for ørene heller enn for øynene.

The Babadook har av mange blitt omtalt som en av de filmene som skal redde sjangeren, sammen med filmer som The Conjuring og It Follows. Nå har den endelig kommet til norske kinoer, og om den er like vellagd eller skummel som de to andre vet jeg ikke, men den klarer å skape en skikkelig ekkel stemning, den har noen virkelig gode ideer, og den klarer å utforske det en egentlig blir redd av.

The Babadook handler om alenemoren Amelia, som ikke klarer å holde styr på sin syv år gamle sønn, Samuel. Han blir kastet ut av skolen, drømmer om monstre han er overbevist at eksisterer i virkeligheten, og lager våpen av ting i huset for å bekjempe dem. En dag finner Amelia en bok som hun ikke kan huske å ha kjøpt, The Babadook, som handler om et vesen som bor i skapet og under senga, og som spiser deg opp fra innsiden hvis du slipper det inn.

Etter hvert begynner monsteret å vise seg i virkeligheten, og det virker usikkert om det faktisk finnes, eller om det er Amelia som mister kontrollen og blir gal av stresset.

Noe filmen gjør veldig bra er hvordan den forholder seg til hva som er virkelig og ikke. Den er ikke «bare» en film om et monster som angriper en mor og barnet hennes, men kommer heller ikke med noen twist á la «alt var i hodet hennes hele tiden». Istedenfor fungerer monsteret Babadook både som et monster som eksisterer i filmen, og som en allegori for problemene til Amelia. Det representerer den altoppslukende sorgen hun føler for den avdøde ektemannen, hvordan hun håndterer å være alenemor for et vanskelig barn, og hvordan hun sliter med å elske en sønn som ble født dagen mannen hennes døde.

Hun blir besatt av monsteret og går til angrep på sønnen, som er vanskelig å ikke se på som en metafor for de emosjonelle skadene hun påfører ham når hun lar de negative følelsene ta overhånd. Når Amelia er redd for Babadook, er hun ikke nødvendigvis redd for monsteret i seg selv, men for hva det vil tvinge henne til å gjøre mot sin egen sønn.

Det er imidlertid ikke alt som er perfekt med filmen. Barneskuespillere er ofte et problem, og The Babadook er intet unntak. Noah Wiseman, som spiller sønnen Samuel, smiler seg gjennom mange av de mer intense scenene, og leverer alle replikker som om han enten er død innvendig eller prøver å nå noen på andre siden av Australia.

Dessuten virker det tidvis som om filmskaperne prøver å helgardere seg med mer tradisjonelle moderne skrekkfilmgrep. Når de få «jump scares» filmen har dukker opp føles det mer som en skuffelse enn som et høydepunkt, som om stemningen de har brukt en time på å bygge opp forsvinner i en prematur ejakulasjon.

Likevel er The Babadook en film som er veldig, veldig verdt å se. Den er langt ifra fri for klisjeer, men har en kul historie og en fantastisk balanse mellom tekst og subtekst. Det er veldig få «jump scares», og lydklippingen fungerer dødsbra.

Personlig synes jeg The Conjuring er en skumlere og mer vellaget skrekkfilm, og It Follows er i mye større grad et friskt pust. Men The Babadook er kanskje den skrekkfilmen i nyere tid som har villet mest, og som best har forstått hva en kan gjøre med formatet utover å skremme. Den bruker horrorsjangeren for å utforske hva vi skremmes av, og har klart å skape et monster vi er redde for, ikke på grunn av monsteret i seg selv, men fordi det representerer onskapen og mørket som ligger iboende i oss alle.