Vår etterspør en oppvåkning

Vår er tredje bok i Smiths kvartett dedikert til årstidene. Både Høst og Vinter har vært inspirert av brexit og hatt fokus på fremmedhat. Vår er intet unntak. Her er kritikken rettet mot behandling av flyktninger. Vår er samtidig mer håpefull enn sine forgjengere, passende nok gitt årstiden den lar seg inspirere av.

I forhold til Vinter er det lite surrealisme, og selv om tidshopp og poetisk språk forekommer ofte, er det aldri forvirrende, og gir viktig dybde til historien. Vi følger Richard og Brit, to separate historier som vikles sammen etterhvert. Richard har mistet alt håp i livet etter at hans nære venn Patricia dør og reflekterer over sitt liv uten henne på en togstasjon i Skottland. Brit jobber som sikkerhetsvakt hos en interneringsleir for flyktninger. Et møte med Florence, en mystisk ung jente, sender henne også ut på en togreise som utfordrer hennes syn på verden.

Les også anmeldelsen av Vinter: En skildring av Storbritannia etter brexit

Smith skildrer en grå verden for begge karakterene i starten. Verdenen de lever i er framstilt likeså, takket være første kapittel hvor et skremmende «vi» uttrykker sitt ønske om sinne, panikk og fremmedhat. Her setter Smith fingeren på svært betimelige temaer – fake news, rasisme, fremmedfrykt, kjønnsdiskriminering og mennesker i maktposisjoner som fremmer disse.

Samtidig blir begge karakterer introdusert for lysglimt. Vennen Patricia var Richards veileder gjennom liv og virke, og fortsetter med dette etter sin død i hans minner. Unge Florence konfronterer Brit med samfunnsproblemene hun helst vil glemme, men de to utvikler likevel et nært forhold.

Les også: Anmeldelse av Nada som er nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris

Karakterene er sterkt skildret med et muntlig språk som gir dem et engasjerende følelsesliv. Florence oppleves til tider som litt urealistisk og pretensiøs. Brit, som selv er usikker og defensiv, er imidlertid en god motpol og framhever varmen i begge karakterene. Mellommenneskelige relasjoner står sterkt i Vår. Boken er således emosjonell, men aldri sentimental.

Håp vokser i det stille gjennom boken. Slutten er bittersøt: håpefull, men framhever menneskers svakheter så vel som styrker. Gjennom vakkert skildrede menneskelige forhold i en mørk verden inviterer Vår leseren til å tenke over hvordan vi behandler mennesker, og ber oss huske på hva historien har lært oss om å bygge murer og spre hat.