Vil du få juling og ha det gøy samtidig?

Legg fra deg alle verdisaker, ekstra klesplagg og skarpe gjenstander. Nå er det faen meg konsert! For andre gang er jeg og min trofaste fotograf på Verkstedhallen for å få juling. The Good, the Bad and the Zugly er en atombombe fra start til slutt. Etter en klassisk entré til musikken fra The Good, the Bad and the Ugly går bandet ut på scenen. Vokalist Ivar har på seg den velkjente olashortsen og en militærvest med raske svarte solbriller. Publikum tripper på gulvet, og kan nesten ikke vente på det første riffet, slik at hopping, moshing og headbanging kan begynne.

«Vik Bak Meg Satan» er en favoritt blant publikummerne. Koret «King Kokain, King Kokain» hyles av både tilskuere og band. Ivar skriker utrolig bra og jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å se han live som ny vokalist for Kvelertak, når de skal spille med Mastodon i Oslo spektrum i februar.

Ivar tar seg en pause fra hylinga, og henvender seg til publikum med noen velvalgte ord. «Jeg regner med at dere her på Svartlamon veit hvordan det er å være fattig. Cirka halvparten av dere har vel også gått på Nav». Dette er signalet om at den nyeste singelen deres «NAV or Never» skal på, og det begynner å bli rimelig fuktig i lokalet.

Vokalisten har en veldig god kontakt med publikum, og med det mener jeg fysisk kontakt: han er nesten mer ute i publikum enn på scenen. Han pælmer seg ut i massen, og blir båret rundt mens han vræler teksten ned mot konsertgjengerne under han, som vræler villig tilbake. Bandet på scenen jobber som guder, og det tekniske er helt tight, i hvert fall ut i fra det jeg kan høre. Jeg er i pitten hele konserten, så det spiller egentlig ikke noen rolle. Dampen oser fra publikum og det koker i lokalet.

«Dere er jævlig gode på å ikke slippe ut CO2» sier Ivar, etter at forrige låt er over. Det første som slår meg er at det kunne gjort seg å lufte litt i lokalet, men så kommer det en ny kommentar fra scena: «Dere har ikke råd til å fly verden rundt hele tida, men de som gjør det, de som slipper ut mye CO2 er internasjonale rasshøl». «International Asshole» begynner, og publikum klikker. Jeg kommer bare på et problem med denne konserten. Alle låtene de spiller er så fulle av energi at selv de mest ihuga publikummerne foran blir slitne. Det er etter alt å dømme bare et kompliment. Heldigvis vet gutta å spille «Sickness Unto Death» når publikum begynner å bli anpustne. Da settes det inn et ekstra gir, og pitten fortsetter som før.

Som anmelder på konsert burde jeg vel egentlig holde meg litt unna moshpiten framme ved scenen, stå litt anonymt inntil en vegg og ta notater, men det er ikke et alternativ her. Skal du virkelig oppleve en konsert som denne må du være med hele veien. Å digge hardcorepunk er en treningsøkt, men du får så mye igjen for det. Gubbene lenger bak i radene skulle ønske de ikke hadde røykebein og kols, for det er ved scenekanten det skjer. Gjennomvåte av svette og fulle av blåmerker går vi hjemover, med et fårete flir om munnen. Zugly leverer et enestående liveshow, og jeg gleder meg allerede til neste gang.