Vond og vemodig trønder-debut
Tarjei Vesaas’ debutantpris deles ut 22. mars. Trønderen Erlend Skjetne er nominert for en diktsamling som planter en myk knyttneve i magen.
Erlend Skjete, Skare (dikt).
Flamme Forlag, 80 sider.
Tarjei Vesaas’ debutantpris
Siden 1964 har Tarjei Vesaas’ debutantpris blitt delt ut til norske skjønnlitterære under 35 år. Årets fire nominerte er Kjersti Halvorsen for Ida tar ansvar, Michael Rindahl for Gammelgresset, Erlend Skjetne for Skare og Hanna Stoltenberg for Nada. Vi har sett på de nominerte. Først ut er «Skare» av Erlend Skjetne. Prisen deles ut 22. mars.
Tidligere vinnere inkluderer (storheter som) Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Tore Renberg, Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Gine Cornelia Pedersen og Zeshan Shakar.
Ord som «dikt» og «nynorsk» får mange til å legge fra seg en bok uten å kikke noe videre på den. Det er litt synd, spesielt når det er så bra som Skare av Erlend skjetne. Diktsamlinga er gjennomarbeidet, språket og formen glir sømløst. Boka forteller en historie, og kan leses som en kort roman. Erlend Skjetne maler høyoppløselige bilder og skisserer opp et fortelling som tidvis skaker leseren.
Skare følger et par som flytter langt vekk, vekk fra folk og byliv, langt nord i Norge et sted. Mellom gnistrende snøskavler og klar vinterluft blir vi kjent med paret og naturen de har omgitt seg med. Vi aner at de ikke bare har flyttet ut i naturen, men også fra noe. Boka setter i gang med den ene slående naturskildringa etter den andre. Naturbildene dominerer starten av boka, mens det mellommenneskelige bare antydes i små drypp. Disse enkeltsetningene blir tyngre utover i boka, noen ganger treffer de som en myk knyttneve i magen – det tar noen sekunder før du kjenner det. Årstidene ruller over i hverandre og vi skjønner at de ikke har klart å flytte fra problemene dem i mellom.
Dikt
Dikt? Synes du dikt er kjedelig eller uforståelig? Dikt er treige greier – men det er faktisk noe av det fine med å lese dikt. Dikt er helt perfekt i en superaktivert og hyperdistrahert hverdag full av lysende skjermer og push-varsler.
Å lese et dikt tvinger deg til å konsentrere deg og én ting og trekker hjerterytmen din ned til hvilepuls. Det trenger ikke ta lang tid heller. Les en linje av gangen. Les om igjen hvis du blir distrahert eller glemmer hva du har lest. Legg boka fra deg. Ikke tenkt at du skal finne en hemmelig kode eller nøkkel for å forstå. Bare les, tenk, kjenn etter.
På overflaten handler denne diktsamlinga om årstidene og årene som kverner ubønnhørlig avgårde. Om det som går under, det som blir gjenfødt og det som blir borte for alltid. Disse temaene farger av på det som foregår på det relasjonelle planet. Å sammenligne livet eller kjærligheten er en velbrukt klisje, uten at det går utover Skare. Diktsamlinga har en egen fortelling og en egen stil, som gjør at den ikke kjennes som oppgulp av en gammel idé.
Skare fortelles i første- og andreperson, jeg og du. Skjetne skriver ikke den enkleste nynorsken jeg har vært borti, men det er ikke helt Vinje av den grunn. Det er en populær klisjé å si at nynorsk er så poetisk og låter så flott i dikt. Jeg vil ikke stille meg bak den påstanden, men språket i Skare er herlig. Naturbildene og adjektivene maner effektivt fram bilder, som gir et rammeverk for det som skjer. Stort sett er det også sånn diktene er bygget opp: en skildring går over noen strofer, før en linje setter nytt perspektiv på resten av diktet. Han leker litt med stilen, men holder det ganske konsekvent. Han har noen nydelige referanser til norrøne gudefortellinger og eventyraktige bilder der skillet mellom menneske og natur viskes ut. De fleste av diktene foregår over et par-tre ulike strukturer. Det gjør ikke boka forutsigbar, men helhetlig. Det er nok variasjon i verselinjer, språk og innhold.
Erlend Skjetnes Skare er både vakkert og godt skrevet. Hverken historien eller rammeverket er nytt, men historien og utforminga er sterk nok til å stå på egne ben. Det at det er en diktsamling som forteller en mer eller mindre sammenhengende historie gjør at den kan være litt lettere å følge, spesielt hvis man synes dikt er rart eller kjedelig. Det bidrar også til at knyttneveslagene får ekstra kraft, fordi vi allerede er investert i karakterene og historien. Diktsamlinga har ingen mangler. Om noe, skulle jeg ønsket meg mer av det den gjør best. Kanskje kunne den ha stukket enda dypere og hardere, spesielt mot slutten.
Hvis du fortsatt er redd nynorsken kan finne fram den fantastiske nynorskordboka mens du leser (ordbok.uib.no, finnes også som app).
