NTNUs kåthet for Gløshaugen hjelper kun dem selv

Bak Perleporten huser Gløshaugen teknologer og naturvitere, ingeniører og flere ingeniører. Likevel er det ikke her klimaforskningens høysete ligger. Gløsinger er intelligente, cv-utsmykkede, godtroende teknologioptimister og kritiske kun til egen forskningsboble.

Den naiviteten tjener NTNU på. NTNU skryter hemningsløst av de glupe løsningene deres på både Linked In og konferanser. Ordet «bærekraft» glir fra alle tunger simultant. Det er nesten litt ekkelt. Tenk deg om; hvor mange idéer og teknologier kommer til å forbli en rapport av økonomiske hensyn? Skryter NTNU av ekte løsninger eller for å skryte av hvor bærekraftig de (les: studentene) tenker?

Uansett hvor mye gløsingene drømmer om å endre verden er det fort gjort å sette seg fast i en stille bransjeørken hvor administrativt rammeverk er de vakreste oaser. NTNU spiller for Gløshaugens galleri og hjelper kun egen samvittighet: «Vi prøver, ingenting skjer, men pytt pytt, vi har jo de beste hodene». Endring skjer ikke uten at gløsingene selv trasker opp til samfunnsviterne på Dragvoll heller enn til karriereteltet på Frimerket.

Teknologi er kanskje deilig cv-snacks, spesielt for konsulentglade gløsinger, men bærekraft og utvikling skjer ikke uten at de kritiske, kalde samfunnsviterne bryter rammeverket for de glupe, system-ignorante optimistene. Bedrifter drømmer om overskudd og omdømme. Teknologi og bærekraft er penge- og omdømmemaskiner, og studentene maskinistene, men hjelper det faktisk på klimaet, eller følger man bare grønnpolerte penger og tomme ord?

Det er ikke tid til at NTNU skryter over de gode idéene og duller med gløsingene: «Se, så flinke hoder. Mamma Anne Borg er stolt av dere». Med mindre idéene blir til, med mindre mønsteret og systemet brytes, skjer ingenting. FN sier vi har sju år igjen; vi har ikke tid til selvros. Noe må gjøres og det er ikke NTNU som kan gjøre det. Det er dere.

På Gløshaugen jobbes det med nyvinnende teknologi og løsninger som kan funke, men man tør ikke være kritisk til systemet og grønnvaskings-potensialet man selv står for. Tør å  bryte mønsteret, vær radikale, men tenk kritisk. Kritisk mot egen forskning, men også mot et system som kun bryr seg om penger og omdømme. Kanskje får NTNU da hold i neste Linked In-selvskryt om bærekraftig utvikling. Jeg tviler.

LES OGSÅ: Sit har det ikke helt på Tunga