De beste albumene fra 2024 

yellowroots – Whoboy

Jeg så yellowroots på Lokal i høst etter å ha grisedigget debutskiven deres fra første lytt. Whoboy opererer i den forvokste krattskogen av norsk indierock, men skiller seg ut som usedvanlig gjennomtenkt, energisk og selvreflekterende. Lydbildet spenner fra hardtslående punkrock i «Gamma» og «Peanut» til mer progressive, melankolske og vakre «Sommerlåta». Tittelsporet «Whoboy» henter inspirasjon fra tidlig 2000-talls-rock, pakket inn i yellowroots’ umiskjennelige indie-glansdrakt. Tekstene er sprengfulle av ungdommelig usikkerhet, men musikken er selvsikker. To rene melodispor fungerer som temabroer mellom hovedpassasjene. Dette er også et sterkt liveband.

– Olaf Alexander Styrmoe

Mdou Moctar – Funeral for Justice

Funeral for Justice fortsetter med den politiske agendaen Mdou Moctar har sunget om tidligere, men denne gangen med et lydbilde som har en like aggressiv følelse. Mdou Moctar tilhører minoriteten tuareg fra Sahara, og mye av tematikken til bandet handler om hvordan det er å være en minoritet spredt utover land i Vest-Afrika. Musikken til bandet har alltid tatt opp temaer som kolonialisme, utnyttelsen av Afrika og tuareg-identitet, men har hatt et lydbilde som er mer lystig enn temaene tilsier. På det nyeste albumet gjenspeiler også musikken temaene som blir tatt opp. Mdou Moctar har selv gått ut og sagt at de har forsøkt å få gitaren til å høres ut som sirener og skrik om nød, som gir intense og unike gitarsoloer som resultat. Funeral for Justice er et av de beste afrikanske albumene de siste årene.

– Andreas Johnsen

The Crying Nudes – The Crying Nudes

Festen er over, bussbilletten er gått ut og det er på tide å traske hjem til en ensom hybel. Dette samlealbumet er tungt på samme måte som en nedadgående rus. I drøye tolv minutter griper sangeren Fine Glindvalds flyktige stemme deg med sin såre enkelhet. Ta på høretelefonene, gå en tur, og tenk på å sende en melding til noen du ikke har snakket med på flere år.

– Emilia Brahim

Charlie XCX – BRAT

Når jeg er gammel og grå på gamlehjemmet og noen nevner året 2024, er det ingen tvil om at jeg kommer til å mimre tilbake til en uforglemmelig og rampete sommer. Albumet til Charlie XCX reddet popåret 2024 – det er performativt, glorete og grelt, og vi elsker det. Med på laget er produsent A.G. Cook, som har kokkelert på høyeste nivå som vanlig, og samarbeidet med lederne av baggy-bukse-bataljonen Billie Eilish og Troye Sivan. Er det årets beste album? Kanskje ikke, men det prøver det ikke å være heller. BRAT er som en mental pause.

– Emilia Brahim

KAYTRANADA – TIMELESS

KAYTRANADA leverer et nytt morsomt prosjekt etter fjorårets samarbeid med Aminé. TIMELESS er klassisk KAYTRANADA, gøy og energisk. Albumet passer perfekt i mange settinger, enten det skulle være når du vasker huset eller er på vors. Albumet byr på mange bra features, blant disse er Tinashe, Thundercat og PinkPantheress. Låten med sistnevnte er ett av mange høydepunkter. Albumet er lett å lytte på, det er KAYTRANADA som gjør det KAYTRANADA kan, uten at det blir kjedelig og forutsigbart.

– Andreas Johnsen

LES OGSÅ: Dag Johan Haugerud har nok en gang laget film om seksualitet uten sex.

Neste Planet – Kosmose

«Jeg hadde villet vært meg hvis jeg hadde vær en anne n», messer Linni på denne platen – og jeg tror ham. Over støvete og funky Kvam-beats høres nemlig bergensrapperen kulere ut enn noen gang. Det tilbakelente lydlandskapet av soul- og funk-sampler lager et perfekt bakteppe for ordsmeden kjent fra Yoguttene. Linni får være skrytete, retrospektiv og rett og slett dritfet om hverandre, og jeg har vært hektet siden jeg noe forsinket snublet over Kosmose på forsommeren. Nøye utvalgte gjesteopptredener signert Mest Seff og Gjenfødt Kultur skader heller ikke en norsk rappskive. Dette albumet er en musikalsk ekvivalent av noe godt i glasset, både til hverdags og fest!

– Simon Torsvik Thingnes

Royel Otis – PRATTS & PAIN

Gjennom godt og vondt har musikkduoen Royel Otis, siden februar, bidratt med deres nye album PRATTS & PAIN. Albumet setter farge på situasjoner og følelser som er lette å kjenne på, men vanskelige å sette ord på. En rolig type sinne er i sentrum gjennom tredje låten i rekken, «Foam», mens en blanding av forelskelse og aksept kommer frem gjennom «Sofa King». Duoen har suksessfullt satt opp et album du både kan grine og danse til, begge handlingene enten hver for seg eller i samklang. Derfor er dette definitivt ett av årets album.

–Tuva Stenvik

Blomst – STIL

Blomst markerer seg som et kommersielt og fett punkband. De serverer nå sitt fjerde album. STIL er en rå og energisk oppvisning i tøffe riff. Høydepunktene inkluderer den første singelen de slapp, «Økernsenteret», med sin fengende, anarkistiske tekst. I den intense «Stikk meg 1000 ganger» viser Horpestad en skjør balanse mellom sårbarhet og kraft. Blomst er som en oldboys-spiller og har derfor ikke blitt mykere med årene. De viser nok selvtillit til å eksperimentere med lydbildet, samtidig som de verner om signaturstilen. Hør skiven og dans til du dør!

– Olaf Alexander Styrmoe

Clario – Charm

Helt siden låter som «Pretty Girl» og «Flaming Hot Cheetos» var med på å få en flodbølge av soveromspop til å skylle over verden i 2 017, har Clairo vært et navn å regne med. 2024 er året hun har vist at hun kan mer enn å snekre sammen gode låter – Charm er nemlig et bunnsolid album. Tydelig inspirert av 70-tallets softrock og R&B serverer Clairo poplåter med dybde, både musikalsk og emosjonelt. Vakre akkordvendinger på «Terrapin» og treffende tekstlinjer om å finne sin plass på «Nomad» er bare to av mange eksempler man kunne trukket frem. Om du ikke har rukket å lytte til Charm ennå, er det bare å ta med seg denne gavepakken av låter som kommer til å fenge, røre og sjarmere deg langt på vei inn i det nye året.

– Simon Torsvik Thingnes

Bnny – One Million Love Songs

Den stadig stigende indie-artisten publiserte et album som tok for seg menneskets største forbannelse og velsignelse: kjærligheten. I albumet opplever vi alle formene for kjærlighet, om det skulle gjelde kjærlighet for en selv eller for noen andre. I melankolske stunder eller glade tider, gjennom romanse eller mangel på dette, i samhold eller ensomhet er dette albumet passende for stemningen. Selv om låtenes tema står i kontrast til hverandre, står de likevel harmonisk sammen. Bnnys hviskende stemme og myke akkorder legger sitt DNA-spor over låtene og gjør dem alle til en søskenflokk. Låtene har like utforminger, men med artistens særegne preg. Du får det du forventer fra Bnny i dette albumet, selv om noen av låtene er mer rockete enn andre.

– Tuva Stenvik

HYPER GAL – After Image

Det var to store plater som sloss mot hverandre på den japanske noiserock-scenen: den store giganten Melt Banana mot den relativt ukjente HYPER GAL. Likevel er det som fortellingen om David mot Goliat den lille som kommer levende ut av konflikten. HYPER GAL er en liten perle fra Osaka som er på det enda mindre ukjente plateselskapet Skin Graft Records. Platen er både et stort eksperiment med rytmer og en sonisk og melodisk videreføring fra deres forrige plate Pure. Låtskrivingen er elegant og lyduttrykket er som om J-pop møter Death Grips: fullstendig sukkersjokk. Spesielt låter som «OVER FUSSY», «dot dot dot», «GHOST» & «OOPARTS» er verdt å plukke ut som enkeltstående klaskere. Dette er kanskje årets beste noiserock-plate.

– Herman Østby

Blood Incantation – Absolute Elsewhere

Ingenting slår psykedelisk dødsmetall. I år har Blood Incantation virkelig laget noe helt unikt. Her beveger de seg både i familiært terreng samtidig som de bryter opp nye veier for å lage progressivt, teknisk og PinkFloydaktig dødsmetall. Hele albumet later til å følge et sammenhengende narrativ i låtene. Derfor har du overganger fra «The Stargate [Tablet I]» til «The Stargate [Tablet II]» som flyter i synkoperte synther og gjør platen ikke bare rå men drømmende og veldig vakker. Lydteksturene er også veldig varierende med både synther, bongotrommer, akustiske gitarer og effekter som gjør hele platen utenomjordisk. De tre siste låtene som går under navnet «The Message» er virkelig stjerneklare vinnere i en galakse av et album. 

– Herman Østby

Gabrielle – Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet

Gabrielle er en folkekjær artist allerede, og igjen understreker hun hvorfor med sitt nyeste album. Hennes fengende melodier er på plass som vanlig, tekstene sitter som et skudd og låtenes titler er tiltrekkende. I dette albumet har rytmene fått leke seg mer, og «Ellemelle (Gabbas bar)» stikker seg ut. Alle husker regler fra barneskolen, og Gabrielle tar dem til et nytt nivå. Lytteren får dypdykke i hennes åpne sår av følelser, samtidig som sangene er skikkelig dansbare. I låter som «Åkei åkei åkei» og «Vit at eg e svak» møter man litt absurde lydbilder og kraftige tekster, men de er så nydelig sydd sammen at man bare må elske dem. Gabrielle er tilbake med sine treffende ord som får deg til å tenke to ganger over hva hun sa, og albumet holder deg i et jerngrep med varierende rytmer og toner. Et bedre norsk popalbum skal du lete lenge etter i 2024.

– Mille Eftang Meinich

LES OGSÅ: Bart mot testikkelkreft og tunge tanker.