NTNU vil at de skal bryte reglene, arkitektstudentene vil lære dem

Ny norsk kulturpris ble for første gang i år delt ut til aktører som jobber for å fremme den klassiske og tradisjonelle kulturen. Prisen gikk til studentgruppen Akantus og NTNU-professor i arkitekturhistorie Branko Mitrovic.

En forening blir født

Fjerdeårsstudent Magnus Holm og tredjeårsstudent Oscar Olderøy er henholdsvis leder og nestleder i Akantus. Siden den unge foreningen ble grunnlagt i februar i fjor, har interessen eksplodert blant arkitektstudentene.

– Foreningen ble startet av en fjerdeklassing og to andreklassinger. Etter hvert som foreningen vok ste ble jeg og Magnus med, forteller Olderøy. 

Undergruppen arrangerer blant annet workshops, foredrag med gjesteforelesere, og «paint and sip» for at studentene ved NTNU kan fordype seg i tradisjonelle arkitekturteknikker.

– Det varierer jo veldig fra semester til semester hva man lærer på studiet. Akantus er en måte å samle studenter med samme interesse for klassisk formgivning, slik at vi kan lære sammen og av hverandre, forklarer Holm.

Olderøy og Holm forteller at særlig «paint and sip» med vannmaling virkelig har slått an. Gjennom høsten har det støtt og stadig tikket inn meldinger fra ivrige medstudenter som ønsker seg flere sjanser til å delta på arrangementet.

– Det er veldig interessant å se hvor engasjerte folk er. Det finnes mange ulike foreninger for arkitekturstudenter, men Akantus er den eneste undergruppen som fokuserer på å faktisk lære mer arkitektur, sier Holm. Så stort var engasjementet at da ideen om å få til en ekskursjon til Krakow ble satt til livet, var det hele 90 studenter på tvers av kull som meldte seg på.

– Uten å mene det, arrangerte vi plutselig én av de største turene med NTNU studenter. Det er et nikk mot at interessen er der, sier Olderøy. 

Helt i regi av Akantusstyret ble programmet fylt med kurs i klassisk by planlegging, gjesteforelesninger, byvandring med tegneøvelser og eget kompendium med faglitteratur.

Etter det ble offentliggjort at Akantus vant kulturprisen, forteller Holm i en kommentar at de er svært stolte av å være første mottagere, og kommer til å bruke midlene de vant til å blant annet arrangere flere slike ekskursjoner i fremtiden. 

Savner klassisk på studiet

Akantus har som mål å implementere mer klassisk formgivning, det vil si tradisjonelle arkitekturmetoder, i løpet av arkitekturutdanningen. Olderøy og Holm forteller at det er lite som undervises som del av det grunnleggende studieløpet.

– Det er kun i fagene om arkitekturhistorie at vi lærer om klassisk arkitektur. Da lærer vi å kjenne igjen stilepoker, men ikke hvordan man faktisk tegner klassisk, sier Holm.

Når Olderøy og Holm blir bedt om å definere hva klassisk arkitektur egentlig er, lyser de to arkitektspirene opp med entusiasme. De forklarer at det ikke bare handler om å tegne romerske tempel med massive søyler, men å ha en helhetlig tilnærming til byggets konstruksjon.

– I klassisk formgivning fokuserer man på de viktigste elementene i bygget. Alle delene skal samarbeide med hverandre. I tillegg er skjønnhet likestilt med funksjon, forteller Olderøy.

Holm legger til at moderne arkitektmetoder ofte handler om å utnytte areal så effektivt som mulig, uten å ta like mye hensyn til hvordan det faktisk føles å være i bygget. Å tegne klassisk har imidlertid lenge vært tabu på NTNU.

– Studiet vårt oppfordrer tidlig til kreativitet og originalitet, men man må jo kunne noter og skalaer før man begynner å spille eksperimentell jazz. Vi må kjenne reglene før vi begynner å bryte dem, sier Olderøy. 

Holm og Olderøy, og tilsynelatende flere studenter med dem, savner verktøyene i arbeidskassen fra den klassiske tradisjonen.

– Arkitektstudenter er kjent for å bruke veldig mye tid på studiet sitt. Det har kanskje noe å gjøre med at vi mangler undervisning i de grunnleggende prinsippene, og ender med å prøve og feile, sier Holm spørrende.

– Ikke alle bygg trenger å se ut som Nidarosdomen

Olderøy og Holm tror Arkitekturopprøret har vekket manges interesse.

 – Vi lever jo på at arkitekturopprøret har satt klassisk arkitektur på agendaen, men vi vil ikke skape en like polariserende debatt, sier Holm. 

På sosiale medier har bevegelsen fått oppmerksomhet for å rette skarp kritikk mot at modernistiske bygg reises på bekostning av mer tradisjonelle og estetiske.

– Arkitekturopprøret er jo egentlig en folkelig bevegelse mot arkitekter, poengterer Olderøy. 

Han forklarer at de ikke nødvendigvis er motstandere av moderne arkitektur, men ønsker å utvide spillerommet for hvilke metoder studentene har mulighet og kompetanse til å bruke.

 – Ikke alle bygg trenger å se ut som Nidarosdomen. Jeg tror for eksempel man kan bruke klassisk formgivning til å produsere noe nytt og modernistisk, sier Holm.

Med Akantus prøver de å fylle noen av hullene i studieplanen med kunnskapen som finnes i de klassiske teknikkene. De er likevel tydelige på at det kreves større handling fra NTNU.

– Akantus som undergruppe kan gjøre mye, men vi vil aldri kunne tilby noen formell utdanning på samme måte, sier Olderøy.

LES OGSÅ:   Her er det lørdag hele uka

 Blir ikke hørt

Den store fanesaken til Akantus har vært å gjøre valgfaget klassisk formstudio til et permanent masterfag som undervises hvert år. Valgfaget, som ble til etter et studentinitiativ, har foreløpig kun seks studieplasser. Dette mener Akantus er alt for få.

– Vi startet en underskriftskampanje som 170 studenter signerte, altså over én tredjedel av arkitektstudentene ved NTNU, forteller Olderøy.

Til tross for klar tale fra studentene, ble forslaget om endringen av studie planen avvist av programlederne ved instituttet. De fikk til svar at det ikke kunne la seg gjøre på grunn av økonomi og kutt i ressurser, men at det eventuelt kunne tas med i en lengre fagvurdering.

– En slik byråkratisk prosess gjør at klassisk formstudio med flere studieplasser kommer til å ta lang tid. Er vi heldige får vi kanskje en endring innen 2030. Da er alle studentene som signerte kampanjen allerede uteksaminert, sier en skuffet Holm. 

Både Olderøy og Holm opplever det som frustrerende å ikke bli tatt på alvor, og stiller spørsmål ved om det er riktig måte av instituttet å håndtere et slikt studentengasjement.

– Vi ønsker å gjøre utdanningen vår bedre. Hvis man først skal kutte, så bør ikke det 170 studenter ønsker seg kuttes først, sier Olderøy. 

Motstand i studentmassen

Sisteårsstudentene Sigurd Randby og Elise Skeide Vibe har fått med seg arbeidet til Akantus, og synes de gjør mye bra. De tror mange av foreleserne oppfatter studentenes engasjement som kritikk, når de gjør sitt beste for å undervise formgivning.

– Jeg tror mange av lærerne føler at de ikke blir satt pris på, og opplever at de møter motstand i studentmassen, sier Vibe.

Hun legger vekt på at etterspørselen etter mer klassisk ikke betyr at undervisningen i dag er dårlig. Man ønsker bare noe mer i tillegg.

– Det er mange forelesere i forsvarsmodus. Det må vi komme oss forbi, sier Randby.

Han forklarer at de fleste som har gått ut av arkitekturskoler de siste tiårene har tatt avstand fra klassisk arkitektur.

– Dette kan være fordi man forbinder klassisisme med totalitære politiske regimer. Eller fordi man mener man aldri skal tegne arkitektur som ser eldre ut enn det den er. De kobler det gjerne på vår tid, at sosialdemokrati bør ha rettferdig arkitektur.

Randby og Vibe påpeker at det er forskjell på klassisisme som stilart, og klassisk som en designmetode – det trenger ikke å være et likhetstegn mellom disse to. Her kan det imidlertid virke som de lærde strides.

– Jeg håper professorene klarer å se forbi dette stigmaet etterhvert. Vår jobb som arkitekter er  å tegne verden til et hyggelig sted, og da må vi snakke sammen, sier Randby.

Modernisme med bløtkakepynt

Randby tror frustrasjon er en stor motivasjon bak den økende interessen for klassisk arkitektur.

– Det er frustrerende å ville lage noe vakkert, men ikke få det til, sier han. Denne frustrasjonen har fulgt mange ferdigutdannede ut i arbeidslivet også. 

– Jeg tror det er mange arkitekter der ute som tenker: «Ja ja, noen må jo tegne de Obosblokkene også».

For ham ble klassisk formstudio viktig på veien mot å tegne klassisk. Han forteller at en kompis av han var med å starte faget, og overbeviste Mitrovic om å undervise klassisk formgivning.

– Vi hadde så lyst til å tegne vakkert, men samme hvor hardt vi prøvde så ble det liksom feil. Selv etter tre år på studiet så det bare ut som moderne hus med bløtkakepynt.

Randby forteller at de brukte mange uker på å stange hodet i veggen, før de skjønte hvilke ingredienser de manglet for å tegne den arkitekturen de ville.

– Det var en «aha-opplevelse». Og siden det har jeg vært overbevist om at det er noe alle må lære på arkitekturstudiet, forteller Randby. 

Vibe har ikke gått det klassiske formstudioet, men deler Randbys engasjement. Hun har også savnet den oppskriften man finner i den klassiske arkitekturen. Et fag om lys og farger var for henne det som fikk brikkene til å falle på plass.

– Vi jobbet med en gate i Oslo og fikk beskjed om å tegne et bygg som hørte inn i gaten. Man kunne tegne i stilen man selv ville, men måtte selv synes at det passet inn.

Dette beskriver hun som en øyeåpnende prosess. Det var ganske revolusjon er ende å få en oppgave hvor man ikke skulle tegne noe som måtte skille seg ut, heller tvert imot.

– Jeg plukket ut detaljer fra byggene som allerede var i gaten, og satte dem sammen så bygget mitt skulle passe inn med den eksisterende bebyggelsen. 

Hun legger til at mer klassisk undervisning tidlig i studiet ville gjort studentene mer forberedt på å ta fatt på en slik oppgave.

LES OGSÅ:  Helgasetr nominert til årets styggeste nybygg

Uvanlig ved NTNU

Vibe og Randby leverte diplomoppgaven sin før jul. Der har de hentet inspirasjon fra klassiske metoder. Med utgangspunkt i det gamle rådhuset til tidligere Selje for det dukker ikke opp flere detaljer når kommune, vil de vise hvordan man kan løfte en tilsynelatende trist arkitektur.

– Det står sånne tomme bygg mange steder, de fleste synes ikke noe om det. Det er triste bygg som er kjipe å være i. De tilfører heller ikke noe hyggelig eller pent til omgivelsene, forteller Vibe. 

Gjennom oppgaven sin har de forsøkt å sette ord på hva som er feil med arkitekturen bygget representerer.

– Det handler om å sette ord på hva som er det visuelle problemet med arkitekturen, og hvordan vi kan gjøre det mer behagelig for øyet, forklarer Randby.

For å få til dette henter de inspirasjon fra den klassiske formgivningen, hvor skjønnhet er viktig. – Når man ser på en fasade kan det alltid være flere detaljer å feste blikket på. Mye moderne arkitektur oppleves hardt, man kommer nærmere.

De forteller at det er veldig uvanlig å levere en klassisk diplomoppgave ved NTNU.

– Den første som gjorde dette gikk ut i vår, og det gikk utrolig nok veldig bra. Men det har nesten vært utenkelig at noen har kunnet levere et klassisk prosjekt på denne skolen, frem til arkitekturopprøret, forteller Randby.

De to snart ferdigutdannede arkitektene tror imidlertid ikke det er helt tilfeldig at entusiasmen for tradisjonellarkitektur har oppstått på akkurat NTNU.

– Andre steder er det opptaksprøver for å komme inn, som dermed selekterer studenter som har «svart riktig». På NTNU er det kun karakterkrav hvor det kommer inn mange med ulike bakgrunner, sier Randby. 

Han forklarer at det åpner for flere faglige meninger og miljøer, som kan ha gitt grobunn for nettopp slike kontroversielle bevegelser.

– La dem tegne søyler

Både Vibe og Randby er enige med Akantus om at klassisk arkitektur må inn i grunnutdanningen. De ønsker seg også mer håndtegning i løpet av studiet.

 – Vi er ganske flinke på det første semester, men så tar datamaskinen over. Da tenker man ikke like mye selv, man har datamaskinen som tenker for deg, sier Randby. 

Vibe legger til at arkitektur har mange aspekter, hvor formgivning er ett av dem. På NTNU fokuseres det nok mer på de andre aspektene. Hun stiller også spørsmål ved rekkefølgen man lærer ting på studiet.

 – NTNU har den pedagogikken at man skal slite, og så skal man finne ut av ting etterpå. Vi får for eksempel oppgaver som «tegn et leilighetsbygg på den tomten her» og så må vi bare finne ut av det. 

Hun forteller at det bunner i en tanke om å ikke låse studentene til en bestemt måte å prosjektere på.

– Det er egentlig en fin tanke, men jeg tror ikke de trenger å være redde for en mer konkret innføring i hvordan man jobber.

Noen arbeidsmetoder og teknikker ville gjort godt for den angsten hun tror mange arkitektstudenter kjenner på.

– Og så kan man velge selv hvordan man vil bruke disse teknikkene, heller enn å skulle finne opp sine egne teknikker og metoder.

Uansett hva man mener om klassisk arkitektur, er Vibe og Randby enige om at det gir verdifull kunnskap for alle fremtidige arkitekter.

– La dem tegne søyler. De kommer til å hate det, men de kommer til å lære masse av det, sier Randby og ler.

LES OGSÅ:  Samfundet på Unescos verdensarvliste