– En med bulimi kaster opp fordi man har det vondt
Linnéa Myhre henter inspirasjon fra sin egen erfaring med spiseforstyrrelser. Nå står Trøndelag Teater for tur.
– Alt jeg gjør er tilfeldig, og ingenting er planlagt. Jeg setter meg aldri mål, og har aldri hatt store drømmer.
Det er førjulstid og drittvær når vi møter Linnéa Myhre på Augustin hotell. Jeg får lyst til å gjemme vekk den grønne allværsjakka mi når forfatteren dukker opp i sort kåpe, blå fløyelsbukser og støvletter. Med håret utslått og trillekoffert på slep, ser hun både stilfull og profesjonell ut.
Fra blogg til bok
Besøket i Trondheim har bestått av møter og promotering av Hver gang du forlater meg, som ble utgitt tidligere i høst. Myhre hilser oss med et beskjedent smil før hun setter seg til rette i en av de store, behagelige sofastolene i lobbyen. Hun sitter litt lent på siden, med armen hvilende på stolen.
– Tilfeldigheter gjorde at jeg ble forfatter. Jeg ble kontaktet av forlaget på mail, som lurte på om jeg ville skrive noe annet enn blogg. Jeg tenkte at det var verdt et forsøk, selv om jeg også tenkte at det ikke kom til å gå.
Den nye boka er ulik Myhres to tidligere utgivelser, Kjære og Evig Søndag, som begge var selvbiografiske. Ifølge Myhre var ikke stilendringen planlagt, men den var med på å bringe skrivingen til et nytt nivå.
– Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg begynte å skrive i tredjeperson. Det var lettere å forsvinne fra meg selv og lage en karakter. Det trengte ikke å være meg lenger, og det var behagelig.
Myhre har likevel brukt inspirasjon fra sitt eget liv i den nye boka. Hovedkarakteren sliter med spiseforstyrrelser, som Myhre selv har erfaring med. Det, samt psykisk helse er gjennomgående temaer i alle de tre bøkene. Myhre vil formidle det hun mener er viktig for unge gutter og jenter å lese og lære om.
– Sulter vekk følelsene sine
Hun vil blant annet understreke det misforståtte med spiseforstyrrelser, som ifølge henne selv ikke nødvendigvis innebærer at man er tynn, eller ønsker å bli det.
– En med bulimi kaster ikke opp fordi han eller hun ønsker å bli tynn, men fordi man har det vondt, og man ønsker å flykte. På samme måte som anorektikere prøver å sulte vekk følelsene sine, eller en overspiser forsøker å drukne i maten. Det hører til sjeldenhetene at man kan kjenne igjen en spiseforstyrrelse ved å se på vedkommendes kropp – folk flest er helt normal- eller overvektige, og skjuler problemene sine. Det er derfor spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse: Det foregår på innsiden av hodet.
Myhres besøk i Trondheim har også dreid seg om et annet prosjekt. I januar og februar settes Evig Søndag opp på Trøndelag Teater, som er basert på Myhres første roman fra 2012. Boka består av Myhres egne dagboknotater fra året 2011, og tar for seg Myhres samtaler med psykiater, depresjon, og spiseforstyrrelsen.
Ser opp til Erlend Loe
Arbeidet med teaterstykket ble startet for mange år siden, og Myhre tror det har vært positivt at stykket har fått vokse underveis. Hun har selv ikke tatt del i utformingen av stykket.
– Det blir fantastisk! Da boken ennå var fersk syntes jeg det var litt ubehagelig, men jeg er veldig trygg på det nå, og gleder meg til å se hvordan de tolker det. Jeg er åpen for at det blir annerledes, og jeg har latt dem gjøre akkurat som de vil.
Det er mye som skjer for Linnéa Myhre om dagen. Et liv i rampelyset innebærer mye oppmerksomhet. Myhre misliker promotering, og er engstelig for bokbad og signeringer fordi hun er redd for at det ikke skal dukke opp noen. Til tross for denne redselen, har hun hatt en lovende karriere. Til syvende og sist er det leserne som betyr mest, og ikke kommentarer fra litteraturkritikere og kulturrådet.
– Det er derfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg liker å ha noe viktig å si og at det kan bety noe for noen. Det handler mindre og mindre om meg selv og mitt behov for å bli sett.
Likevel blir Myhre påvirket av andre, og skulle gjerne ha skrevet fem ganger så mye og bedre. Hun sier blant annet at hun ikke føler seg som en forfatter på nivå med Erlend Loe og Vigdis Hjorth, og tror de litt eldre og etablerte forfatterne ser ned på de nye forfatterne, som kommer fra en tid med internett og sosiale medier. Dette vil påvirke yrket som forfatter.
– Det kan være en fordel, men samtidig er det mange å konkurrere mot, og det er tydeligere å se hvem som er populære og ikke, fordi alt måles i antall likes og følgere.
Ikke flink til å studere
En annen tid der man kan kjenne på press, er i studietida. Dette har Myhre selv erfart. Hun har tidligere studert nordisk grammatikk i et halvt år, men sier det ble destruktivt og en nedtur å ikke få det til. Likevel har hun stor respekt for de som holder ut, men vil minne folk på at det er viktig å senke skuldrene.
– Det er lett å si «husk at du er god som du er,» men det preller jo av så jævlig lett. Man må uansett innse at man ikke kan gjøre noe bedre enn det beste man kan. Ingen er gode i alt.
I sin andre bok Kjære, skriver Myhre humoristisk nedsettende om fadderuka, og hvor kjedelig det er når folk snakker om studier. Som student hadde hun ikke tenkt å bli del av noe studiemiljø, men innså etter hvert at det var en dårlig plan.
– Det ble ganske umulig. Spesielt når det nærmet seg innleveringer, og jeg ikke evnet å spørre ukjente folk om hjelp.
Myhre kommer ikke til å prøve seg som student igjen. For øyeblikket er hun usikker på om hun vil skrive flere bøker, eller om hun skal uttrykke seg på en annen plattform. Veien videre vil mest sannsynlig avgjøres av noen andre.
– Folk kommer til meg om det er noe de vil, avslutter hun.
