Sløtface – Try Not To Freak Out
Gruppas polerte debut er sarkastisk og fantastisk.
UKA-aktuelle Sløtface har gjort seg bemerket både her til lands og internasjonalt de siste årene, og det uten å slippe et komplett album. Gruppa har med sitt livlige og punka lydbilde på mange måter fylt et tomrom i den nye generasjonens musikk-Norge. Nå har debutplata kommet – pakket med nostalgi, tæl og lekenhet.
Styrken til Sløtface ligger i finurlige tekster og en barnslig, men hard grunge-aktig framtoning. Det er tendenser av lettbeinte tyggegummipunk-rytmer, som gruppa med fordel har plukket mer opp på med dette albumet. Stort sett overdøves det av røffe gitarer og storslåtte refreng. En hårfin linje som balanseres utmerket med all gleden fra 90-tallets punk og all sarkasmen fra oppvokste millenniumsbarn. Låtene minner om en ambivalent følelse av å være en rebelsk tenåring fanget i eldre kropp, og maler bilder av ujevn eyeliner, altfor mye øl, dårlige beslutninger og angsten rundt å bli for voksen til å oppføre seg slik.
Det elleve spor lange albumet nyter godt av en nevneverdig bedre produksjon enn tidligere utgivelser, og det virker som at alle brikkene er i ferd med å falle på plass for gruppa. Låtenes samspill fungerer, men med knallsingler som «Magazine» og «Pitted» som får en til å rykke i både dansefoten og smilebåndene, føles flere av de andre låtene som fyllstoff. Jeg mister den røde tråden litt underveis, men oppi alt rotet innser man jo at dette er like mye punk som pop – det er lov, og det gir mersmak. Energien faller tidvis, men er aggressiv nok der det trengs.
Punkbandets låter er åpenbart bråkete, men også melodiøse med stor satsing på et klassisk slående refreng, som i en av mine favoritter fra plata, «Galaxies». Tekstene, som i blant annet tidligere nevnte «Pitted» er selvironiske, satiriske og treffer spikeren rett på hodet. «I hope for Queen B, but I can fake it to Bohemian Rhapsody», med påfølgende strofer som «I’d rather stay home» er nok for mange smertefullt gjenkjennelig.
Den gode blandingen av hverdagslige observasjoner og nevroser med politisk ettersmak gir Sløtface en helt egen greie. Det gir rom til å være tøysete, blodseriøs og alt i mellom. Det er tydelig at gjengen har funnet selvsikkerheten. De tør å blande sjangre, og står i musikalske og tematiske klisjeer der de dukker opp. Resultatet er uansett bra. Try Not To Freak Out er en solid debut, jeg håper bare de ikke sparer på kruttet videre.
