Det #MeToo-kampanjen mangler

Tekst: Kyrre Ryeng, Journalist i Under Dusken

Kommentar

Da MeToo-kampanjen virkelig tok av sist måned, ble jeg ikke sjokkert. Ikke fordi jeg observerer åpenbar trakassering med mine egne øyne ofte, men fordi HeForShe-kampanjen allerede hadde gjort meg oppmerksom på at trakassering var et omfattende problem over hele verden i 2014. Det MeToo-kampanjen derimot fikk meg til å innse, var at vi egentlig mangler en felles forståelse i befolkningen om hvor grensen for seksuell trakassering faktisk går.

Det naturlige vil kanskje være å vise til lovteksten. Men formuleringen «uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer» virker ganske vag, og kan gi rom for subjektive tolkninger.

Les også: #MeToo-kampanjen har fått oppslag i alle kanaler i høst. Men skapes egentlig resultater av at alvorlige tema får viral oppmerksomhet?

Nettopp subjektive tolkninger ser ut til å prege diskusjoner om seksuell trakassering i dag. Å skulle definere problemet er vanskelig, fordi det én person oppfatter som krenkende, er ikke nødvendigvis krenkende for andre. Dette ser ut til å stemme godt når jeg prater med menn og kvinner i ulike aldre – det virker som om folk har vilt forskjellig oppfattelse av hva trakassering er. Enkelte hevder at grensen burde gå ved at noen klapper andre på rumpa eller kommer med seksuelt ladde kommentarer, andre hevder at plystring eller det at en kollega gir deg skuldermassasje regnes som trakassering. Både menn og kvinner jeg har pratet med faller innenfor begge de nevnte leirene.

Problemet med subjektive oppfatninger av seksuell trakassering kommer når vi skal bekjempe problemet. Ingen vet da hvor grensen går. Og hvor skal man starte? Hvis en person mener grensen først går ved beføling – mens andre mener den går ved plystring, hvordan skal vi vite hvilke type handlinger det er snakk om når noen sier de har blitt trakassert? Begge deler kan kanskje virke ubehagelig, og kanskje burde vi ha en omfattende definisjon på trakassering. Eller så burde vi ha klare skiller mellom hva som er trakassering og hva som «bare» er dårlig folkeskikk. Dårlig folkeskikk er kjipt, men ikke et lovbrudd.

Jeg har ingen klar formening om hvor en slik grense burde gå. Men en ting er klart: Det burde stoppe før folk føler seg utrygge når de går ut, og før de ikke føler de kan kle seg som de vil uten å være redde for å bli utsatt for ubehagelige handlinger. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at alvorlighetsgraden på ulike handlinger er stor. Fysisk trakassering er vesentlig mer alvorlig enn plystring, men om begge deler skal regnes som trakassering, vet jeg ikke.

Det er også viktig å huske på at syn kan endre seg over tid. Våre besteforeldre hadde kanskje et annet syn på hva som er greit og ikke da de var unge, enn det vår generasjon har i dag. Det var for eksempel innafor å bruke begrep som «neger» før i tiden, men det er uhørt nå. Samfunnet utvikler seg, så hvis vi anser trakassering som noe helt annet nå enn før, er det helt ok. Men vi må uansett komme til noe som ligner en enighet. Samtidig må grensen også stoppe på et tidspunkt: Uten en klar grense, risikerer vi å komme til det punkt hvor de som har blitt utsatt for alvorlige former for trakassering ikke blir hørt av alle slik de burde, fordi det finnes de som tenker at «jaja, men alt er jo trakassering nå til dags». Skal vi ha håp om å komme til bukt med problemet, må vi ha en felles forståelse av hva det er.