Omar «Bombino» Moctar lærte seg å spille gitar mens han levde i eksil. Nå har han millioner av avspillinger på Spotify. Her er han avbildet under en konsert på Dokkhuset i 2017.

Musikkens ekte opprørere

Tuareg-folkets ørken-blues har i tiår gjennomsyret deres frihetskamp.

Publisert Sist oppdatert

Nordvest-Afrika er et område mange av oss vil forbinde med tvilsomme diktaturer, oljerikdom, flyktningestrømmer og islamistiske opprørsgrupper. Samtidig er dette kontinentet hvor mange av verdens aller største musikksjangre har sine historiske røtter.

Bluessjangeren har opprinnelse i de kulturelle og musikalske tradisjonene svarte amerikanere brakte med seg over Atlanteren. Under slavetiden i USA oppsto den tidlige bluesen i form av arbeidssanger sunget ute på plantasjene, og på tidlig 1900-tallet var denne musikken som en egen sjanger å regne. Følger man populærmusikkens slektstre, som begynner med blues, kan man hevde at en rekke sjangre – jazz, rock, hiphop, soul og Rnb, har sine kulturelle røtter i Afrika.

Tinariwen fra det nordlige Mali er pionerer innenfor den moderne afrikanske ørkenbluesen som Tuareg-folket er kjent for.

Les også: Oman «Bombino» Moctar imponerte på Dokkhuset

Tuareg-folket

- Tuareg-folket er en berber-etnisk folkegruppe i Nordvest-Afrika

- Tuaregene har tradisjonelt sett vært nomader, men klimaendringer og den politiske situasjonen i regionen har gjort at mange må endre levesett.

- En serie Tuareg-opprør har funnet sted siden regionen ble av-kolonisert av Frankrike på 1960-tallet.

- Tuareg-folket har en rik musikk og kulturarv, som de siste tiårene har hatt en renessanse i regionen.

Det er derfor ikke overraskende at man i dag finner en fortsatt sterk musikktradisjon i deler av Vest-Afrika, og artister som er basert der har nådd internasjonal stjernestatus. Gitaristen Omar «Bombino» Moctar fra Niger og gruppen Tinariwen fra Mali er eksempler på dette. Disse har millioner av avspillinger på Spotify, spilt på noen av verdens aller største musikkfestivaler, og jobbet med noen av musikkens fremste produsenter. Samtidig viser deres historier at det slettes ikke er enkelt, noen ganger livsfarlig, å være musiker i et av verdens mest urolige hjørner.

Begge artister tilhører Tuareg-folket, en nomadisk folkegruppe som bebor det vestlige Sahel-beltet og Sahara. Etter av-koloniseringen av Afrika ble deres leveområde splittet mellom forskjellige Vest-Afrikanske land, og deres tradisjonelle levesett har blitt utfordret av klimaendringer og den vanskelige politiske situasjonen i regionen. I møte med disse utfordringene har Tuaregene funnet en stolthet i sin rike kulturarv, samtidig som en rekke væpnede opprør siden 1960-tallet har preget regionen. Musikk og opprør har ofte gått hånd i hånd - Tuaregene har gått i felten med både gitar og kalasjnikov festet på ryggen.

Hendrix og Santana som inspirasjon

Bandet Tinariwen fra det nordlige Mali er pionerer innenfor den moderne afrikanske ørkenbluesen som Tuaregene er kjent for.

Bandet som ble startet i 1979 har en lang og revolusjonær historie, og medlemmer av bandet har selv deltatt som opprørssoldater i de mange konfliktene i landet. Musikken deres ble først spredt i form av kassetter som sirkulerte blant opprørere, og bandet var unikt siden de var de første av Tuaregene til å benytte seg av el-gitaren. Det var først på slutten av 1990-tallet at Tinariwen begynte å få oppmerksomhet fra omverdenen. Etter at franske musikkprodusenter klarte å spore opp bandet, ble bandets musikk for første gang spilt inn i et profesjonelt studio. En rekke godt mottatte utgivelser på 2000-tallet bidro til å sette dem på kartet, og bandet har siden turnert internasjonalt og besøkt en rekke av verdens største musikkfestivaler.

– Tuaregene har gått i felten med både gitar og kalasjnikov festet på ryggen.

En Grammy i 2011 skulle bli det foreløpige høydepunktet for Tinariwen, og på mange måter en etterlengtet anerkjennelse av Tuareg-folkets særegne bluesrock. Dette er en stil som i dag mikser vestlig elektrisk blues sammen med tradisjonell afrikansk musikk, ofte med opprørske og samfunnskritiske tekster sunget på språket Tamasheq. Resultatet er en musikalsk stil med et moderne utrykk, der man hører inspirasjonen i fra 1960 og 1970-tallets gitarhelter som Jimi Hendrix og Santana, samtidig som det autentiske afrikanske uttrykket er til stede. Stilen kalles for Tichumaren, og har røtter i de sosiale og politiske utfordringene Tuareg-folket har stått overfor siden 1960-tallet. Til tross for at Tinariwen måtte rømme til USA under et nytt opprør av islamistisk karakter i 2013, er bandet nå tilbake i Mali der de fortsetter å gi ut ny musikk. Bandet har i løpet sin karriere blitt et symbol på Tuaregenes frihetskamp, men kjemper nå for sin sak i gjennom musikken, og uten kalasjnikov.

Fra Sahara til Trondheim

Det sier seg kanskje selv at Tinariwen har vært en kilde til stor inspirasjon for andre Tuareger. Omar «Bombino» Moctar er en av disse. Han var bare ti år da han måtte flykte fra Niger til nabolandet Algerie i 1990. Det var mens Moctar var på flukt at han først plukket opp en gammel etterlatt gitar.

Mens han levde i eksil lærte han seg instrumentet ved å studere spillestilen til Jimi Hendrix og Mark Knopfler gjennom gamle videoer. Tilbake i Niger begynte Moctar karrieren ved å spille på fester og i bryllup, en jobb som veldig mange andre musikere i denne delen av verden har. Han holdt fast ved karrieren gjennom enda et opprør og påfølgende eksil 2007, da to medlemmer av bandet hans ble drept.

Det var først i 2010 den mystiske Bombino, som kun var å høre på kassetter, ble oppdaget av amerikanske produsenter. Han ble invitert til USA for å spille inn musikken sin på ordentlig vis, og siden har det blitt flere studioutgivelser og en rekke internasjonale turneer. Bombinos suksess har ført han til store deler av verden, og han har blitt produsert av blant annet Dan Auerbach i bluesrock-bandet The Black Keys.

Til tross for oppmerksomheten fra hippe amerikanske produsenter og internasjonal berømmelse er det noe slående jordnært og ekte ved Bombino. Musikken hans er autentisk, og bortsett fra el-gitaren føles den upåvirket av internasjonale trender eller sjangre. Da jeg var så heldig å møte ham i Trondheim etter en konsert på Dokkhuset i fjor framsto han som en sjenert og ydmyk mann, muligens litt forbauset over at glovarm ørken-musikk kan fenge i et kaldt land som Norge.

Powered by Labrador CMS