En sofagris ved skisporet

Da det ble bestemt at en av studentavisas største fadeser i skiløypa skulle dekke et skirenn med NTNUI langrenn, var fundamentet lagt for en spennende opplevelse.

Publisert Sist oppdatert

Navnet på rennet var hyttekarusell. Hvilken hytte og hvilken karusell var derimot litt uklart. Etter mye fram og tilbake på forhånd, kom jeg fram til at jeg overhodet ikke skulle begi meg ut i skisporet selv. Det kunne vel ærlig talt ha resultert i en noe mer komisk kveld.

Med godt humør og pågangsmot møtte jeg opp på angitt sted til angitt tidspunkt. Til min store overraskelse var jeg den første. Etter å ha surret rundt på Gløshaugen, hvor enhver kan miste retningssansen, åpenbarte det seg en ensom sjel med ski under armen. Jeg la på sprang etter stakkaren.

Les også: Studentenes OL-håndbok

Haiker

Andpusten kom jeg fram til mennesker med ski og annet utstyr. Jeg pustet bokstavelig talt lettet ut. Diskusjonen gikk allerede om smøreforhold, snøforhold og andre forhold. Været var usikkert denne dagen, og det var lite snø. Det hadde gjort det vanskelig å smøre rett.

– De har heldigvis snøkanoner i Granåsen, kunne en av de frammøtte fortelle.

Skirennet var dermed aldri i fare, og bilene som fraktet løperne ble fylt. Både sjåfør Jakob Mestvedthagen og passasjer Gaute Hagen Hallingsdal i bilen min hadde vært aktive i NTNUI langrenn en stund, litt til og fra.

– Du skal ikke stå på ski selv da, spurte Jakob. Spørsmålet stakk som en kniv i mitt sofagris-hjerte. Ved å innrømme at jeg var forferdelig dårlig på ski, klarte jeg å le det hele bort. Selvransakelsen hadde jeg heldigvis tatt på forhånd.

Barneskirenn?

Vel framme kunne alle konstatere at det var usedvanlig fullt til å være en vanlig tirsdag. Det viste seg fort å være et skirenn i regi av et av Trondheims idrettslag. En trøndersk skikomet ville en gang i tiden ha kalt det barneskirenn. Jeg lo for meg selv.

– Starten blir nok utsatt, vedgikk Gaute.

De gikk likevel i full gang med klesskift og smøring av ski. Det var tydelig at det var noe gutta hadde gjort før. Selv begynte jeg å bli mer og mer malplassert. Dette var ikke mitt naturlige habitat. I tillegg føler man seg noe uglesett når man er til stede på barnearrangement alene.

En halvtime etter oppsatt tid var Granåsen endelig tømt for konkurranseinnstilte foreldre. De grønne trikotene fra NTNUI langrenn hadde for alvor begynt å fylle stadionområdet. Oppvarmingen hadde vart ekstra lenge denne kvelden, så det var liten tid å miste.

– Kom igjen, folkens, ropte en av arrangørene før start.

To og to skulle starte sammen, en såkalt intervallstart. Nesten samtlige fløy ut av starten som kyr klar for beitet. Omtrent 30 personer skulle fullføre løypa denne kvelden. Guttene skulle gå dobbelt så langt som jentene. Jeg var glad at jeg valgte å ikke gå, for da hadde nok rennet vart betydelig mye lenger.

– Jobbe på, herlig, fortsatte arrangøren å rope motiverende.

Underveis tok vinden tak i startvimpelen. Ikke like dramatisk som i Tour De Ski kanskje, men dramatisk nok. Jeg begynte etter hvert også å fryse, noe som ikke var så rart. På tross av vind og kuldegrader, hadde jeg ikledd meg jeans. Riktignok med superundertøy under.

Målgang

Etter rundt 18 minutter hadde de første deltakerne rundet løypa. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en av de utslitte løperne. I klassisk stil ble det et «hvordan kjennes det nå»-intervju.

Den heldige ble Anna Ulvensøen, som var én av de første i mål. Hun måtte innrømme at det var tøft å gå og at det hadde vært vanskelig å velge rett smurning. Men hun var fornøyd.

– Det er fint at det er for alle i nivåer og ikke veldig seriøst, mente hun.

Til slutt var jeg blitt iskald, men heldigvis var det bare en kort gåtur til nærmeste busstopp. Dermed slapp jeg å vente til rennet var over. All ære til både de som hadde deltatt og de som hadde arrangert. Det var en tøff oppgave.

På bussen tenkte jeg gjennom det Anna hadde sagt. Kanskje jeg likevel skulle delta en gang selv? Da måtte jeg nok ha gått til innkjøp av en trikot først, for alt blir bedre i trikot. Det skulle vært mitt slagord i hvert fall, der jeg kom i mål et par timer etter de andre løperne.

Powered by Labrador CMS