– Nei, jeg har det ikke bra

Maria Tvergros var i 14-årsalderen da hun ble syk. I dag er hun 23 år, frisk, og utdannet sosionom. Hun har livet foran seg. Hun har blitt fortalt historier fra hennes sykeste perioder som hun sliter med å huske selv. Om man blir veldig underernært, kan realiteten bli både forvrengt og urealistisk.

Maria forteller at hun først ble gjort oppmerksom på sin egen sykdom av en venn som påpekte at han hadde merket hennes økte fokus på kropp og trening. Som sosial og skoleflink, og med en god familie rundt seg, hadde Maria det bra med seg selv. Det var ingen som forutså at hun skulle utvikle spiseforstyrrelsen anoreksi.

Les også: Kroppen er ikke problemet

– Jeg skulle begynne på videregående, og hadde som tenåring mange følelser rundt det. Jeg begynte å jogge, og elsket frihetsfølelsen det ga meg da jeg fikk være alene med følelsene mine. Jeg ble plutselig veldig syk med noe som lignet veldig på svineinfluensa, og fikk ikke i meg noe næring. Jeg ble vant til å ikke spise, men hadde fortsatt trangen til å trene, og merket at det gikk bra uten at jeg spiste. Så ballet det på seg, og jeg gikk drastisk ned i vekt.

Klærne ble større, og løgnene flere. Det som skulle bli tre fine år på musikklinja på videregående, ble vanskeligere enn planlagt. Maria husker godt gymtimen da hun ble tatt til side av læreren, og ble spurt om hun hadde det bra.

– Jeg var så sliten. Så jeg sa det: «Nei, jeg har det ikke bra.»

Læreren spurte Maria om hun fikk lov til å kontakte foreldrene hennes, noe hun sa ja til. Det ble kanskje det viktigste vendepunktet i hennes liv.

Les også: Noen blir avvist

Fastlegen avviste først problemet, og kalte det «en fase». Det gikk noen uker og noen kilo til, og det ble enda et legebesøk med samme konklusjon. Det skulle et tredje legebesøk til før hun ble henvist videre til ungomspsykiatrisk avdeling.

– Jeg veide 38 kilo, og det nærmet seg organsvikt. Når man er så langt nede, så klarer man ikke å bli frisk på egen hånd.

Frivillighet

Rådgivning om spiseforstyrrelser, Ros, er en nasjonal interesseorganisasjon for folk som har et anstrengt forhold til mat og kropp, og deres pårørende. Med hovedkontoret i Bergen jobber de nå for å utvide tilbudet i Trondheim. De fleste som jobber her er frivillige som selv har hatt personlig erfaring med spiseforstyrrelser. De har alle veldig forskjellige historier, dog med én fellesnevner: De har blitt friske.

– Om man vil bidra hos oss som frivillig, ekskluderer vi ingen. For å drive rådgivning derimot, må man ha vært frisk i over ett år, altså uten tanker om kropp, mat, og vekt, som styrer livet ditt.

Linnéa Myhre: - En med bulimi kaster opp fordi man har det vondt

Juni Raak Høiseth er kontaktperson og ansvarlig for de frivillige ved Ros. Hun forteller at hovedfokuset hos Ros er at folk skal ha et sted å komme til hvor de kan bli forstått. Ingen utdanning eller ekspertise uten direkte erfaring kan vite hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. De legger vekt på å være et lavterskeltilbud man kan ta kontakt via chat, mail eller telefon.

– Ros var aktiv i Trondheim for flere år siden. Deretter var det et opphold, før vi startet opp igjen i 2014. Vi begynte med temakvelder, og hadde bare noen få individuelle samtaler siden vi verken hadde faste lokaler eller mye midler. Nå har hovedkontoret i Bergen bestemt seg for å satse på Trondheim, dermed har vi fått nye lokaler til å drive på heltid.

Nå arrangerer de temakvelder, grupper for pårørende, yoga, og foredrag. De samarbeider også med behandlingsapparatet på sykehuset.

– Vi er ikke en behandlingsinstitusjon, men vi tar del i arbeidet og hjelper til med opplegget til pasientene, og blir mye brukt for å lage nye retningslinjer, sier Juni.

Tilbudet øker stadig. I august skal Ros implementere en ny profesjonell videreutdannelse i Norge innenfor «mindful eating». Utdanningen er utviklet av den amerikanske barnelegen Dr. Jan Chozen Bays og hennes kollega Char Wilkins, som selv skal komme og undervise programmet. Det skal gi kompetanse til å tilby et gruppetilbud som går over åtte uker, og som skal være tilgjengelig hos Ros i Trondheim fra september. Man kan kontakte Ros nå, enten man ønsker å delta i denne utdanningen, bidra som frivillig, eller om man trenger hjelp eller har spørsmål om spiseforstyrrelser.

– For å jobbe hos oss, må man gjennom et kurs hvor man lærer om Ros og rådgivning. På den måten kvalitetssikrer vi alle våre frivillige. Så er det videre opplæring knyttet til den oppgaven man skal utføre. Vi har definitivt krav til våre frivillige, sier Juni.

Les også: Når kropp ikke er topp

Kontroll

Anne Ruth Benschop og Maria har begge kommet seg etter en spiseforstyrrelse. De er to av rådgiverne man kan snakke med om man kontakter organisasjonen.

– Samtalene handler om tankene og følelsene som oppstår i en slik vanskelig situasjon, og hvordan man kan mestre hverdagen best mulig. Det er snakk om små og store tiltak, og problemløsning framfor alt annet. Vi leter ikke etter et navn på problemet, sier Maria.

De forteller at en spiseforstyrrelse kan oppstå om det skjer én eller flere store forandringer i livet som man ikke får kontroll over. Maten blir en veldig konkret ting som man da kan kontrollere, og kan dermed ta fokus bort fra det som er vanskelig.

– Maten er ikke problemet, men en måte å håndtere de andre problemene på, forteller Anne Ruth.

Overspisning er mest utbredt

Når man tenker på en person med en spiseforstyrrelse, er det fort å se for seg en særdeles mager person. Tallene viser derimot at det er overspising og bulimi de fleste sliter med. Juni forteller at de aller fleste som sliter med en spiseforstyrrelse er normalvektige, og at det derfor kan ta lang tid før det blir oppdaget.

Psykolog Svein Øverland var i mange år leder av en ungdomspsykiatrisk avdeling, og har jobbet mye med overspising og bulimi i sin privatpraksis.

– Om man ser på spiseforstyrrelser som anoreksi, overspising og bulimi, er det definitivt overspising som er det vanligste problemet. Men i virkeligheten går de fleste gjennom en prosess som kan bevege seg innom flere av diagnosene.

Øverland forteller at en spiseforstyrrelse ofte kommer sammen med andre problemer, som angst, rusproblemer eller andre ting. Han legger vekt på at en diagnose ikke må brukes som det eneste stempel når man skal hjelpe en syk person.

– To personer med samme spiseforstyrrelse er like forskjellige som to personer som deler en hvilken som helst annen diagnose, understreker Øverland.

Han forteller at forskning viser at gutter sjeldnere søker profesjonell hjelp når det kommer til psykiske vansker, og at det derfor finnes store mørketall rundt gutters spiseforstyrrelser.

– Statistikken viser at det er ti ganger så mange jenter som lider av spiseforstyrrelser, men i realiteten er det nok ikke snakk om mer enn dobbelt så mange. Vi skal ikke psykologisere alt her i verden, men det burde være en lavere terskel for å undersøke om man faktisk trenger en psykolog.

Sultfølelsen

Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor et menneske velger å slutte å spise, men at en person med en spiseforstyrrelse er mer eller mindre sulten enn en frisk person, avkrefter Øverland.

– Om man kommer på en kroppsmasseindeks på 13, som er farlig lavt, vil dette endre på det kjemiske systemet i hjernen. Kroppen går i sparebluss, og sultfølelsen blir forandret. Men det er ytterst få som får så lav BMI. Hjernekjemien knyttet til spiseforstyrrelser er nesten lik alle andre psykiske lidelser.

Tilbake til livet

Juni sammenligner det med å ha en voldelig kjæreste som man elsker over noe annet. Det blir en så stor del av en persons identitet at man ikke klarer å legge det fra seg. At andre vil deg det beste, blir vanskelig å forstå.

For Maria tok det tid å bli frisk, men med hjelp av et profesjonelt behandlingsteam, ble helsen bedre, selv om det ikke var så enkelt som å spise mer. Det klassiske bildet med en person som ser en annen kropp i speilet, er farlig nært sannheten. Dette kan Maria bekrefte, nå som hun ser tilbake på sykdomsperioden med et klart sinn. Man knytter seg til sykdommen sin og blir redd for å miste kontrollen.

– Maten og vekten er dine verste fiender, men blir også det nærmeste du har. Da er det vanskelig å skille seg fra nettopp dette. Det var derfor utrolig viktig at jeg hadde folk som tålte det, og ville hjelpe meg. Man må skjønne at man må kjempe, selv om kampen kan bli utrolig tung. Jeg fikk nok av å se på livet mitt fra utsida, og jeg bestemte meg for å gjøre en innsats, forteller Maria.

Erfaring som kan hjelpe

I dag ser ikke Maria tilbake på den vanskelige tiden med en bitterhet over tapte år, men som en erfaring hun velger å bruke som en ressurs for å hjelpe andre. Derfor jobber hun for Ros, sammen med Juni, Anne Ruth og mange andre. Man kan ikke skrive om et kapittel i livet som allerede er levd ut, selv om de er enige om at de skulle ønsket å ha sluppet sykdommen.

– Jeg savnet veldig en person med egen erfaring og forståelse da jeg var syk. Derfor betyr det veldig mye å få lov å være den personen for andre nå, sier Maria.

Hun understreker at tilbudet om en anonym chat er spesielt viktig, grunnet den korte veien til den hjelpende samtalen.