Norge har mye å lære av hibakushaene

I 2024 tildeles Nobels fredspris den japanske organisasjonen Nihon Hidankyō for deres innsats for en atomvåpenfri verden, og særlig for å løfte fram vitnesbyrden til hibakushaene – de overlevende etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Dette er dessverre en betimelig fredspris: Atomtabuet er under større press enn på flere tiår.

Vi får stadig høre at den økende risikoen for atomkrig kun skyldes skikkelser som Vladimir Putin, som vil Vesten til livs og ikke gir oss noe annet valg enn å ruste opp selv. Men opprustning avler kun mer opprustning. Atomtabuet har derimot bidratt til å skape stigma rundt bruk og utvikling av kjernefysiske våpen, og det er bra at man nå hedrer Nihon Hidankyō for deres innsats i å bygge opp tabuet.

Det Norge driver med i kjølvannet av fredsprisannonseringen står i sterk kontrast til arbeidet hibakushaene har viet livene sine til. Operasjonen «Steadfast Noon» er Natos årlige militærøvelse ment å simulere et atomkrigsscenario. UD og Forsvaret har bekreftet at Norge i år sender stabsoffiserer til å være med på øvelsen. Når Nettavisen spør hvorfor Norge for første gang deltar i Steadfast Noon, uttaler en statssekretær i UD at «i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er alliert samhold og avskrekking spesielt viktig. [...] For at avskrekking skal være troverdig må den øves».

Jeg synes dette er et skremmende svar. At man åpent innrømmer å benytte avskrekking for å tilsynelatende holde Vestens fiender i sjakk er en markant endring i en atomvåpenpolitikk som har stått støtt i mange tiår. Å vise til «dagens sikkerhetspolitiske situasjon» er for øvrig så vagt at det blir unnvikende. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er at vi nå er nærmere atomkrig enn på noe annet tidspunkt siden Berlinmurens fall.

I år deles det ut en fredspris som også tvinger Norge til å se innover. Det tror jeg vi har godt av. Vi er godt vant med å heie fram freds­ prisvinnere som Malala Yousafzai og Narges Mohammadi. Modige aktivister som kjemper kamper i land utenfor Vesten der menneskerettigheter glimrer med sitt fravær - med livet som innsats.

Nihon Hidankyō snur på dette narrativet. Vi kan heie fram Yousafzai og Mohammadi uten å måtte ty til selvransakelse fordi de kjemper for rettigheter vi tar for gitt i Norge. Norge er derimot ikke på riktig side av historien i atomvåpensaken. Vi bør ta til oss hibakushaenes beretninger, og slutte oss til FNs atomvåpenforbud. I stedet blir vi en større del av et storpolitisk spill som kun har ett mulig utfall: flere atomvåpen og mindre trygghet.

Årets fredspris retter fokus mot en av historiens aller grusomste forbrytelser. Atomtabuet som har blitt bygget opp av Nihon Hidankyō og andre aktivister i ettertid, er helt unikt, og viser at aktivisme fungerer. Desto mer skamfullt er det at vi blir med på NATOs atomkrigsspill akkurat nå, og fortsatt ikke har sluttet oss til FNs atomvåpenforbud.

LES OGSÅ:  NTNU-ledelsen møtt av «lik» før styremøte