Ballerock, en introduksjon

Hvis du ikke allerede har kjennskap til fenomenet «ballerock», frykt ikke. Dette er ikke nødvendigvis et tegn på manglende kulturell kapital eller en ignorant tilnærming til musikk som ikke lenger topper listene. En diskusjon om hva ballerock egentlig er kan ta år, ettersom det innebærer veldig mye. Mest sannsynlig kommer det nok av at det var en definisjon som oppstod på musikkredaksjonens julebord etter en god mengde øl og ribbe.

Lær, lær og mere lær

Selve fenomenet innebærer en viss holdning snarere enn en utstråling, som har sine røtter i heavy metal. Altså en holdning og en samlet opplevelse som setter kloremerker i strupen. I praksis innebærer dette lær, kanskje litt for mye lær. Dette stammer tilbake til Birmingham på 70-tallet da Judas Priest ble dannet. Rob Halford, vokalisten med den ondeste stemmen i hele bransjen, satte et unikt preg på bandet sine konserter ved å ankomme scenen på en Harley og ikledd kun sort lær, noe han påstod hadde samme kulturell påvirkning som Audrey Hepburns sorte kjole i Breakfast at Tiffany’s.

Da Rob kom ut av skapet noen år senere, var det kanskje ikke veldig mange som var særlig overrasket. Dette kan kanskje høres ut som en ganske uviktig detalj for et veldig omfattende fenomen, men selve estetikken har blitt sentralt for ballerocken. Følelsen av fellesskap og brorskap gjennom det estetiske har forsterket den unike utstrålingen til ballerock.

Sex, drugs and rock and roll

Man skulle kanskje trodd at det lyriske innholdet i musikken hadde vært ganske dyp eller dramatisk ettersom kostymene, flammene og alle de andre faktorene som utgjør estetikken til bandene er akkurat det. Det er derimot det stikk motsatte. KISS, som kjennetegnes gjennom deres gotiske kostymer og nærmest operaaktige konserter, kan dessverre ikke skryte på seg oppvisninger i god lyrikk. Ballerock er rimelig simpelt. Alle sangene handler om sex, narkotika, rock and roll, og generelt å leve så uansvarlig som overhodet mulig. Likevel er det noe sjarmerende med det enkle. Det funker. 

Malcolm Young fra AC/DC, som skapte hele sin musikalske karriere rundt tre akkorder, er kanskje ikke anerkjent for å være verdens mest fremragende gitarist, men det er likevel ingen andre som har klart å gjenskape det. Det enkle som legges til grunn for ballerock, både musikalsk og lyrisk, gjør den mer tilgjengelig og innbydende for folk. Likevel er det fortsatt viktig å ha en viss ironisk distanse til fenomenet. Det er alltid underholdende når jeg befinner meg i en diskusjon med en som nekter å høre på listemusikk siden han kun hører på «ekte musikk». Denne «ekte musikken» refererer da til Guns N’ Roses som beskriver paradis som et sted med normalfarget gress og pene damer. Kreativt er det kanskje ikke, men fortsatt gøy.

LES OGSÅ: Trondheim Calling – Mye smågodt, noe småkjipt

Maskulinitet gjennom glitter

I en verden som fortsatt i stor grad er preget av giftig maskulinitet og for mange et ønske om å vende tilbake til mer tradisjonelle maskuline holdninger, er det artig å se tilbake på hva ballerocken har representert. Det er en rar paradoksal balanse mellom det hypermaskuline og det teatralske, hvor lær, motorsykler og røffe riff kombineres med glitter, høye hæler og dramatiske sceneshow. Både seksualitet og maskulinitet ble heller våpen for å både provosere og tøye grenser. Det var ikke noe tradisjonelt ved det, men det var fortsatt en stor aksept rundt det, og hvis det er denne formen for maskulinitet som de som ønsker en retur av tidligere holdninger ønsker, er jeg helt for det. Selv om jeg aldri har vært noe god i høye hæler. 

Så hvordan står det til med ballerock i dag? Selv om det kanskje ikke lenger dominerer topplistene som på 70- og80-tallet, har sjangeren beholdt en lojal og entusiastisk fanskare. Festivaler som Sweden Rock og Wacken Open Air trekker hvert år titusenvis av mennesker som fortsatt sverger til ballerockens opprinnelige idealer. Artister som Iron Maiden, Metallica og Judas Priest turnerer fremdeles og fyller stadioner verden over, noe som beviser at sjangeren fortsatt har en tidløs appell. 

Samtidig har yngre generasjoner oppdaget ballerock gjennom streamingplattformer og sosiale medier. Mange band fra sjangerens storhetstid har fått et nytt liv, enten gjennom remastrede album eller gjennom dokumentarer som hyller deres historie og innflytelse. Det som én gang kanskje virket som en kitsch-aktig overdrivelse, blir i dag anerkjent som en essensiell del av musikkhistorien. 

Ballerock er mer enn bare musikk. Det er en kulturell bevegelse som har klart å overleve tidens tann og fortsatt evner å begeistre. Enten det er lærvesten til Rob Halford eller de ikoniske riffene til AC/DC, er sjangeren en feiring av det ekstreme, det teatralske og det rå. I en verden hvor alt forandrer seg raskt, står ballerocken som en påminnelse om at noen ting – uansett hvor enkle de måtte virke – har en universell og tidløs appell.

LES OGSÅ: Sløtface er en oppskriftsmessig totrinnsrakett