Paradigmeskiftet Billie Eilish
Generasjon ærlig er her, frontet av sterke, unge mennesker med tydelige meninger. Det Greta Thunberg er for klima, har Billie Eilish blitt for musikk.
Hun er den første artisten født på denne siden av årtusenskiftet som har en nummer én-hit på de amerikanske Billboard-listene. Hun var fem år da Facebook begynte å ta av, seks da den første iPhonen så dagens lys og sju da Spotify ble lansert. Trivia er gøy, men en følelse av at tenåringsjenta Billie Eilish ikke bare er et vidunderbarn har preget meg en stund nå. For å spå framtiden kan det som kjent lønne seg å ta en titt bakover først.
Det er nå 20 år siden Britney Spears slapp debutalbumet sitt. Hun brøt med konvensjonen til sangstjerner som Mariah Carey, Céline Dion og Whitney Houston der sangteknikk, vokal- rekkevidde og kraft var oppskriften. «Britney-knirkinga», kanskje bedre kjent som «vocal fry», var noe man ikke hadde hørt før. Det er det laveste av de fire vokalregistrene vi har til rådighet, og det var det Britney brukte for å skille seg ut i mengden. Hennes måte å gli inn i vokalstrofer på virket mer avslappet og intim enn Christina Aguilera eller Shakira sine brøl.
Etter Britney var Rihanna det neste store, mer tilbakelente ikonet. Og slik fortsatte det. For et par år tilbake var Selena Gomez elementær i innføringen av begrepet «whisperpop», en sjanger med klare paralleller til Youtube-fenomenet ASMR. Nå i 2019 virker det som en evighet siden de kraftfulle stemmene til Katy Perry og Adele var aktuelle, mens whisperpopen har stormet videre og for alvor fått sin egen fanebærer i en 17-åring fra Los Angeles. Billie Eilish hadde tidlig tilbud om profesjonell studiotid, men takket nei og returnerte til soverommet for å ta opp musikken sin. Fagfolkene forstår altså ikke den ærligheten som må til. Ikke så ulikt tankegangen til en viss svensk klimastreiker.
Det er sjeldent jeg fordyper meg nevneverdig i popartister, og særlig i tenåringsidoler. Men her sitter jeg altså, allerede relativt tungt investert i Billie Eilish-pakken. Uvanlig som dette er for meg, og kanskje spesielt siden jeg må sies å havne i periferien av målgruppen, må jeg bare konkludere med dette: Man får av og til den følelsen. Den følelsen av at man er vitne til noe stort. At det resonnerer med en generasjon. At det tonesetter en samtid. At dette er et paradigmeskifte.
