Bistand – til hjelp eller hinder for utvikling?

«Denne jenten har ingen sjanser til overleve,» tenkte jeg, mens den lokale studenten fortsatte med kompresjoner som om han skulle hatt spagetti-armer. Jeg tittet bort på venninnen min. Jeg kunne se at hun tenkte det samme. Det var en av de første dagene på det lokale sykehuset i Tanzania. 

Hjertestarteren sto i kroken av rommet og samlet støv. Det viste seg etterpå at den var donert til intensivavdelingen i sammenheng med et bistandsprosjekt. De hadde nok glemt sørge for opplæring av nye ansatte. Eller for at de ansatte hadde grunnleggende kunnskaper i hjerte-lunge-redning i det hele tatt. Dette er dessverre bare ett av mange bistandsprosjekter som var godt ment, men som dessverre ikke har ført til en ønsket endring. 

Bistand har lenge blitt sett på som en nobel og nødvendig handling for bekjempe fattigdom og lidelse i verdens mest sårbare områder. Det er mange som ønsker hjelpe, og det er supert. Problemet er når denne hjelpen resulterer i en egen selvrealisering, uten resultere i en løsning. 

For eksempel observerte vi at det hadde blitt donert en hel haug med kjempedyre, sterile hansker til sykehuset. Siden det var disse hanskene helsepersonellet hadde tilgang til, ble de derimot brukt som om de skulle vært billige, usterile hansker. Da det i tillegg viste seg at kirurgene ikke opererte i nærheten av sterilt, bekreftet det at man like gjerne kunne kastet pengene ut av vinduet. 

LES OGSÅ: På utsiden av Samfundet

Selv om intensjonen med bistand hovedsakelig er god, er den ofte preget av en holdning hvor man tar beslutninger på vegne av andre uten respektere den andres rett til selvbestemmelse. Dette fører til en skjev maktfordeling og skaper et unyansert bilde av et «oss» og et «dem».

En annen fallgruve ved bistand, er at det kan oppstå et avhengighetsforhold mellom landet som gir og landet som får støtte. Dette kan gjøre et samfunn enda mer sårbart hvis bistanden plutselig skulle forsvinne. For eksempel når bistand ikke prioriterer langsiktige strategier som gjør lokalsamfunnet i stand til å ta vare på seg selv. Resultatet blir at lokalsamfunn mister insentiv og ressursene til utvikle egne løsninger. 

I tiden fremover må vi bli flinkere til lytte til lokale stemmer og skape bærekraftige løsninger. Hvis vi ser tilbake på situasjonen på intensivavdelingen, var det ikke en mangel på iver eller vilje til hjelpe. I stedet var det mangel på en langsiktig plan for hvordan man kunne opprettholde kompetanse og ivareta utstyr. Ved å bli flinkere til samarbeide er jeg sikker på at dette er et problem vi får til løse sammen i fremtiden.

 LES OGSÅ: NTNU vil at de skal bryte reglene, arkitektstudentene vil lære dem