Bli med inn i skapet på jakt etter barndomsmagien

Planen var klar: Vi skulle gjenoppleve den magien Narnia – løven, heksa og klesskapet hadde på oss som barn, bare som voksne. To studenter, mer eller mindre midt i 20-årene, kommer inn i salen og setter seg ned. Bak oss gomler et barn på noe som ser søtt og klissete ut, innpakket i papir med farger man tradisjonelt ser på neonlys. 

Vi er på rett sted. Scenen er ferdig dandert allerede før publikum kommer inn i salen. Vi ser et rom med to senger, en dør og et klesskap. Sengene er små og nesten stusselige, mens klesskapet står der med storslåtte inngraveringer. Det er som en stor rød knapp. Rommet er ytterst på scenekanten, og de som sitter på første rad kan nærmest klatre opp i sengene foran dem.

LES OGSÅ: brenn. fredag i Storsalen: En kveld med moshpits, nostalgi og svette

Inn og ut av landet Narnia 

Pevensie-barna er nå trøndere og sikkert nærmere 20 år gamle alle fire. Så klart, sier du. Dette er skuespill. Ha litt fantasi. Skuespillerne klarer å fange opp mye av den barnlige oppførselen til de yngste barnene og veslevoksenheten til de eldre. Marte M. Steinholt, som spiller Lucy, skiller seg spesielt ut; hun har virkelig klart å fange kjernen av karakteren sin. 

Handlingen i Narnia er ganske forutsigbar for de som kjenner barndomsklassikeren. Det får deg til å lure på andre ting, som hvor mange «inn i skapet»­-spøker man kan dra. I tillegg til en gigantisk scene, er effektene gjennomførte. Skapet og lyktestolpen er spesielt vakre. Kulissene er virkelig en vinner, selv om vi til tider føler at rommene fremstår som helt feilproporsjonerte. Ja, dette er skuespill, men tidvis klarer vi ikke å «bli helt med» inn i Narnia-verdenen. Vi kjenner de putekledde setene vi sitter i. Det føles som om vi ser handlingen gjennom et vindu heller enn å være med i den. Det hjelper ikke at barnene bak oss sparker i stolryggen når de går tom for søtsaker.

Fauner i bar overkropp og bevere i kjoler 

Kostymene er veldig spennende. Av en eller annen grunn er alle kledd i viktoriansklignende klær. Muligens er dette et hint til tiden Narnias forfatter var oppvokst i, men vi ser ikke for oss at barn skjønner slikt. Kanskje de tenker på oss voksne likevel. Det mest omfattende kostymet hører til Maugrim, den hvite heksens ulvetjener. Her går ulven på to ben, men rager over alle andre. Gisp runger ut i salen når han klamper inn på scenen i rustning med svart pels og røde øyne. 

Stykkets to fauner har pelskledde ben, klover og bar overkropp. Håret deres er vilt og kinnene røde. De ser litt ut som om glamrock og geiter har blitt rørt sammen. Et stort høydepunkt er at faunene gjør «vogue»-lignende dansetrinn i en scene. Det er kanskje et innslag som ikke er humoristisk ment, men som vi synes er ganske morsomt likevel. Beverne, med sine store tenner og kjole med bakomstikkende underskjørt, synger to sanger i løpet av stykket, noe som får barnene i salen til å le og de voksne til å trekke på smilebåndene. 

LES OGSÅ: En unik og fortryllende dannelsesreise

Beverhalene slepes etter dem over scenen, noe som gjør at de ser litt forvokste ut, men det gjør ikke noe. Man forstår dem uansett, og kostymene deres er fantastiske. Kanskje gikk mesteparten av kostyme budsjettet til disse, for Aslan og de andre dyrene var litt vanskeligere å tro på. Én av de andre ulvene måtte nemlig klare seg med kun en maske. Skuespilleren gjorde parkour med sverd etter beste evne. Dessverre føltes det litt som å se på en forestilling på dramalinjen hvor 20 prosent av skuespillerne i all hemmelighet er «furryer».

Falske og ekte dyrelyder 

Aslan har stor parykk og gylne klær, men ser ellers lite ut som en løve. Mot slutten av forestillingen får Aslan også en gullfarget løvemaske på en pinne. Det hjelper ikke på den magiske følelsen. Samtidig må vi anerkjenne at det er vanskelig å se ut som en løve når man er et menneske. Det er likevel smertefullt å høre Aslan rope mens de spiller et løvebrøl over høyttaleranlegget. 

Dyrelydene fra leopardene, vaktene til Aslan, er derimot veldig realistiske. Hvordan disse skuespillerne klarer å etterligne kattedyr så bra, aner vi ikke. Imponerende er det i hvert fall. Etter dette måtte vi søke opp om leoparder faktisk mjauer, og ja, det gjør de faktisk.

Heks og barnehagetante i slåsskamp

Om en fremmed dame tilbyr deg godteri og stiller deg gravende spørsmål, burde du kanskje være skeptisk. Dersom damen i tillegg er omringet av halvskumle dyr, burde du i hvert fall rynke på øyenbrynene. Det er fint at Narnia kan lære barn viktige lærepenger som dette. Den hvite heksen gled godt inn i rollen. Hun hadde på seg en hvit kjole som lyste opp da hun ble sint. Med sin kalde latter og skarpe trusler ble hun veldig skummel. 

Selv om Aslan tidvis fremstår litt som en barnehagetante, er drapsscenen helt forferdelig. Vi må se at det fine, mankelignende håret blir revet ut av hodebunnen. Det er ekkelt og fristende å skjule ansiktet i hendene. Heksens kultlignende følge gjør denne scenen ekstra ubehagelig. Det føles litt som å se på noe du vet mamma egentlig ikke lar deg se siden det er for grafisk. 

Etter dette blir gjenoppreisningen en feiring for oss alle. Aslan forbereder ungene på krig. Løven forteller at hun kan følge dem et stykke, men at de må kjempe kampen selv. Aslan minner om en viktoriansk Bjørn Eidsvåg eller en merkelig utkledd, kvinnelig Jesus. Med en slik oppbygging stålsetter vi oss for et stort slag. Drapsscenen var tross alt direkte uhyggelig. Slaget viser seg å være omtrent ti skuespillere som sakte går mot hverandre. Det er krig i liten skala. 

Likevel, etter noen nesten-dødsfall er vi helt med. Barnene vinner krigen og magien er til stede. Dette er helt fram til Aslan spretter opp på en sten og roper «Jippi». Så lekesloss de litt og Aslan brøler igjen. Jippi.

LES OGSÅ: NTNU får nye ledere fra topp til tå; dette betyr det for studentene

Dans for Narnia 

Mot slutten av forestillingen blir barnene kronet konger og dronninger av landet Narnia. Da Lucy blir spurt om hva hun vil gjøre som adelig, sier Lucy at hun vil at alle skal elske hvem de ønsker. Ganske spenstig for et stykke basert på en bok skrevet av en teolog født i 1898. Kanskje det var et aktivt valg å gjøre Lucy så «woke», siden hun er den første både inn og ut av skapet. 

Et annet, nytt trekk ved denne forestillingen er at alle gjør en slags hånddans når de snakker om Aslan. Det minner om yoga med myke håndledd og vending av håndflatene. Vi har prøvd å gjøre det selv på dansegulvet og tenker at det burde slå an. Kanskje er vi mer barnlige enn tidligere antatt. 

Selv om vi ville glemme at Narnia er et skuespill for barn, ble vi stadig sme­rtefullt påminnet det. Noen ting var helt utrolige, og magien forble hos voksne og barn, som Maugrim i tåke og lyktestolpen som dukker opp av intet. Andre ting, som en tullete Aslan som vil ha gruppeklem, gjorde at magien forsvant fullstendig. 

Narnia - løven, heksa og klesskapet på Trøndelag teater er nok ikke den beste forestillingen for de som vil gjenoppleve barndommens magi. Kanskje har vi bare blitt for gamle og kyniske, men vi setter alltid pris på en lykkelig slutt. Det slår sjeldent feil.