Wacken Open Air – alle metallbands hellige gral

Metallfestivalen trekker over 80 000 besøkende hvert år, og alle vil spille der. For mange band er veien uoppnåelig, men for ett band startet kanskje veien i Trondheim en kald kveld nå i mars. 

Radio Revolt-programmet Blyforgiftning har vært på en av tre delfinaler til Wacken Battle 2024 - og vinneren av hovedfinalen får en gullbillett til festivalen. Under det lave taket på Good Omens kunne en se fem band sine forsøk på å spille seg til den drømmen, og der får en et blikk inn i metallverdenens grumsete, mørke scene. Bokstavelig talt.

Ingenium sparker showet i gang

Kveldens første deltager er ingen ringere enn Ingenium. Passelig sent dukker bandet opp på scenen fem over tiden, og dundrer på med sin psykedeliske vri på dødsmetall. Det anes vibber fra det klassiske Death med de mer progressive rytmepartiene og vokalene, men skimter også noe trolsk stemning ala norsk «In the Woods». Dette er steintøft, høyt og bra. 

Det merkes dessverre at det er første band for kvelden. Den tydelige, men usynlige veggen foran scenekanten er to meter lang og fire meter bred. Flere i publikum nikker anerkjennende, men det blir med nikking og litt spak applaus. Selv med vokalistens gåtur ut i publikum for å innvie utvalgte med en svart prikk i pannen, forblir stemningen noe laber. 

Det er fet musikk, men mangler det lille ekstra. Det blir dog masse ekstra plusspoeng for kveldens skumleste vokalist med en helt enorm grov stemme.

LES OGSÅ: Ævestaden - Folkemusikkens definisjonsrammemakere

Energi og pappa-rock fra Malabari og The Federation

Selv med kort fartstid har neste band nådd flere prestasjoner de siste årene, blant annet seier i TM: Live i 2022 og spiller rundt omkring. Det er nå tid for Malabari og hard rock-bryteren er skrudd opp som bare det. 

Musikken, som befinner seg mellom Avenged Sevenfold og Sum41, vekker ikke publikum med en gang, men det spiller ingen noen rolle for bandet. Energien på scenen er høy og det er stor fare for scenesvette i både øl og klær. De er glade i å spille hard og høy rock, med lys vrengvokal, gitarsolo en masse og dobbelpedal. 

Malabari er et band man nyter uansett om du har null eller femten øl innenbords og er tilhenger av millennial pappa-rock. Etter hvert ser det ut som at publikum våkner til. Kanskje er det på grunn av den fete musikken, eller fordi bassisten forlater scenen for å headbange i publikum. Sannsynligvis en blanding, men det er en blanding som funker. 

Innen The Federation har kommet seg på scenen, og Blyforgiftnings to senankommede medlemmer har forvillet seg inn i lokalet, har stemningen dødd litt ut igjen. Til et tynt og spredt publikum trer bandet på og leverer enda en slags pappa-rock, dog i en litt annen art og med et ekstra snev av trønderhumor. 

Salen fyller seg gradvis opp, og med fet shredding økes gradvis engasjementet til publikum . Bandet har beskrevet seg selv på spotify som «fun-loving», noe som kan merkes i hvordan de interagerer med publikum og hverandre. Refrengene er fengende, de passer på publikum og man ser at dette her er en gjeng ordentlige karer. 

Blodtørst innspurt og Paradogmat(isk) avslutning

Etter en rask pause og klein småprat er det endelig tid for ny konsert. Nå er det Blodtørst som skal spille. Den voldelige og grumsete musikken tar raskt over atmosfæren til konsertsalen. Det utvikler seg til og med en moshpit foran ved scenen, og stemningen begynner å minne om en ordentlig ekstremmetallkonsert. 

Vokalisten, med bakgrunn i Haunted by Silhouettes setter håret fast i det lave taket. Og i høyttaleren. Og i gitaren. Og i bassen. Og du verden så gøy det er. Opplevelsen er slett og slett brutal.

Siste deltaker Paradogmat går på med en rad av hengivne fans allerede taktisk plassert rett ved scenen, men de første minuttene av konserten går med til problemer med lys, lyd og tilhørende feilsøking. 

Problemer med overskridende gitarvolum og tynne trommer vedvarer, men settet blir gjennomført i god form og den dedikerte fanskaren i front holder stemningen i gang. Når det funker, så er det kult. Metallen er litt progressiv og litt psykedelisk, men kontrasteres med mørk, mørk, vokal. 

Dermed er konkurransen over og resultatene skal telles, men musikken er det ikke slutt på.

Ingen stillhet før stormen

Ghetto Ghouls gønner på scenen mens juryen tenker, og det er fort gjort å se hvorfor de vant hele greia i fjor. Selv om kvaliteten jevnt utover kvelden har vært veldig høy, blir dette fort kveldens høydepunkt. 

Ut i moshen kastes en påkledd mannekeng som får mer mørbank enn en student på Solsiden-isen en søndag formiddag. Bandet spiller noen uutgitte låter, men avslutter med klassikeren «Surf Nazis Must Die!».

Til slutt kåres de to beste bandene som får gå videre til finalen her i Trondheim 25. mai. Juryen virker samstemte, og både Malabari og Blodtørst sine avansement blir møtt med jubelskrik og stemning i baren. Etter en lang, høylytt, og svett kveld ser en først fram til en dusj, og så til finalen. For den må oppleves.

LES OGSÅ: Witch Club Satan - Witch Club Satan