Kjærlighet som medisin

«Hvem var det som fant opp at følelser og tanker er feil om de er smertefulle? Pillen gir en pause, men smerten kommer som oftest tilbake igjen», skriver forfatter Maja Thune om medisineringen i psykiatrien. 

I Kjærlighet som medisin – om å bli sett i psykiatrien utfordrer hun den etablerte forståelsen av psykisk helse ved å fremheve menneskers naturlige reaksjoner på livets uunngåelige hendelser, fremfor å diagnostisere dem. 

Kjærlighet som medisin er mer enn bare et litterært valg av tittel – det er bokens kjerne. Thune, som har en bachelor i psykologi og underviser i terapeutisk yoga, utfordrer med sin tro på det hun kaller «vaffelpsykiatri». 

Allerede i starten av boken får vi et gripende innblikk i hvordan det er å bli diagnostisert med schizofreni i en alder av bare 17 år. Thune skildrer de intense tankene, følelsene og handlingene så levende at det er umulig å ikke bli dratt inn i historien. 

LES OGSÅ:  – Herregud, for et talent, du slukte den i deg 

Gjennom møter med personer som Minken og Wenke får vi et nært innblikk i Thunes egne kamper med vrangforestillinger og psykiske utfordringer. Vi står alltid ved et veiskille, og på grensen mellom hallusinasjoner og virkelighet, mellom optimisme og pessimisme, mellom vaffelpsykiatri og medisiner blir en i tvil om hva en egentlig mener, og hva som egentlig er sant. Her treffer boken en viktig nerve, og blir et vindu inn i hvordan systemet svikter de mest sårbare. 

Optimismen blomstrer når vi følger Thune, som til tross for en dyster diagnose og beskjeden om at hun aldri ville kunne studere eller jobbe, begynte på psykologi- og spesialpedagogikkstudier ved Blindern. Men pessimismen kommer raskt tilbake når vi ser henne bli lagt inn på psykiatrisk gang på gang. Denne syklusen av fremgang og tilbakefall føles som en uendelig loop, uten en tydelig utvei. 

Dette er før en blir introdusert for mor Åse. Hun er lyset i mørket og symbolet på kjærlighet som medisin. Hennes tilnærming – å servere vafler, gå turer og lytte til sine pasienter – står i kontrast til det tradisjonelle fokuset på å kontrollere pasienter med medisiner. 

Kjærlighet som medisin er en bok som sikter på å utfordre vår forståelse av psykisk helse. Thune argumenterer med boken at det i dagens psykiatri fokuseres for mye på å ha kontroll på pasienten, heller enn å ta seg tid til å gjøre dem friske. Men boken kommer til kort når den mangler en mer nyansert diskusjon rundt når det faktisk kan være nødvendig med medisiner og hvordan man kan kombinere ulike tilnærminger i behandlingen av psykiske lidelser. Den tilfører ikke noe til samfunnsdebatten som ikke har blitt sagt før, og det virker som om Thune prøver å sparke opp en åpen dør uten å ha noen tydelig visjon om debatten videre.

LES OGSÅ:  Svartlamon: trondheimrockens kulturelle episenter