Lykken i en bratsjkasse
Å spille i orkester er en særegen opplevelse. På gode dager kan musikk og utøver forenes i en større enhet.
Et livlig fjes smiler til meg gjennom vindusruten. Det er en kjølig onsdag ettermiddag og musikkstudent Silje Johanne Lillevold Grönning har funnet veien til Under Duskens kontorer. Under armen bærer hun med seg noe av det kjæreste hun eier – en svart kasse som rommer et stykke gyllent treverk. Også kalt en bratsj.
– Mamma meldte meg på kulturskolen allerede da jeg var to. Etter noen år på venteliste begynte jeg på fiolin, men det var ikke så seriøst i starten. Da spilte jeg mest for gøy. Etter hvert ble likevel lek til alvor.
Nå, 16 år senere studerer Silje utøvende musikk ved NTNU. At Trondheimsjenta skulle finne veien inn i musikken var ikke helt uventet.
Lyn fra uklar himmel
– Jeg kommer fra en musikkfamilie der mamma er utøvende musiker og pappa er danser. Som liten var jeg med i barneorkester og på folkemusikkurs. Jeg gikk på Lørdagsskolen, som er et talentutviklings program for unge musikere, og så gikk jeg musikklinja på videregående.
Det lå likevel ikke alltid i kortene at det var bratsjen hun skulle satse på.
– I starten spilte jeg fiolin i en strykekvartett. Så var det noen som skulle slutte, og da måtte jeg bytte instrument hvis jeg skulle være med videre. Jeg husker jeg lå ute på trampolinen en sommerdag, så kom mamma og sa: «Silje, du skal begynne å spille bratsj». Den beskjeden ble ikke særlig godt mottatt i første omgang. Heldigvis kom Silje og det gylne tre stykket fort på godfot.
LES OGSÅ: Trondheimsartisten Isabelle Eberdean har flere jern i ilden.
Den særegne bratsjen
– Det var litt nedtur i starten, men etter hvert fant jeg ut at jeg liker mye bedre å spille bratsj enn fiolin.
– Hva er det som skiller de to instrumentene fra hverandre?
– Fiolinen er mer virtuos, med mange raske løp. Bratsjen har en mørkere klang… og er finere. Det er en slags blanding av cello og fiolin. Den er mer lyrisk rett og slett.
Med denne klangforskjellen i bakhodet er det ikke rart at bratsjen har en spesiell appell hos Silje. Klangen til bratsjen ligner på klangen i stemmen og egner seg spesielt godt for å formidle følelser. Poenget med et instrument er nettopp at det skal være en utvidelse av deg selv og stemmen din, forklarer hun.
Inn i musikken
– Hvordan kan et instrument være en slik forlengelse av deg?
– Å spille et instrument er som å gjenskape sangen som sitter i kroppen.
Silje opplever at musikkinstrumentet kan brukes som et virkemiddel for å nå et høyere mål. Når musikeren bruker instrumentet på denne måten, kan det i gode øyeblikk skje at de to, utøver og virkemiddel, går opp i en felles enhet.
– Hvis jeg er veldig fokusert og inni musikken føler jeg meg sammen koblet med instrumentet. Da tenker jeg ikke at jeg spiller bratsj. Det er som om jeg er musikk. Silje forteller at for å oppnå denne tilstanden er det viktig å ikke fokusere for mye på teknikk.
– I en konsert situasjon må jeg ha øvd så mye at jeg ikke gruer meg til noen partier i musikken. Hvis man lar frykten for å feile ta over er det vanskeligere å lykkes. Frykt ikke! Slik er det generelt i livet også, mener Silje.
Frykten for å feile er noe dypt menneskelig, som alle kjenner på iblant.
– Man er så ofte redd for å gjøre feil. Redd for å si noe feil, eller i mitt tilfelle redd for å spille en feil tone. Men det er jo en del av det å leve! Det blir lettere hvis man lærer seg å akseptere feilene man gjør, og kommer seg over det.
Slik kan det å spille et musikkinstrument fungere som en slags metafor for livet. Et liv som stadig går videre.
– Hvis jeg for eksempel spiller en feil tone på konsert, da må jeg bare fortsette. Jeg kan ikke sette meg ned på scenen og avbryte konserten. Hvis jeg fortsetter å tenke på feilen jeg gjorde, spiller jeg bare dårligere etterpå. Å komme seg videre krever imidlertid at man tilgir seg selv, både som musiker og menneske.
– Anger er en naturlig følelse, men jeg tenker det er fint å være litt snillere med seg selv. Man tilgir andre og da fortjener man å tilgi seg selv også.
Konsentrasjonen svikter
Tilgivelse er likevel ikke tilstrekkelig, skal man bli en dyktig musiker. Det krever øving.
– Vi har et eget fag på universitetet som heter øvingsmetodikk. Der har vi snakket om hva som er det perfekte antall timer å øve.
Det er mange som mener at tre til fire timer er ideelt for å holde på konsentrasjonen. Derfor øver Silje omtrent fire timer om dagen, med noen småpauser innimellom så klart.
– Jeg holder ikke på mer enn 20 minutter av gangen, så må jeg ha ett minutt pustepause. Det er så lett å miste konsentrasjonen når man øver. Plutselig kommer det en tanke, og så begynner man å tenke på noe helt annet enn det man øver på.
Et nøkkelgrep i øvingsmetodikken er med andre ord å holde fokus.
– Å være til stede her og nå, er noe jeg har øvd mye på. Tilstedeværelse er noe man har bruk for ellers i livet også. Ofte tenker man: «Hva skal jeg ha til middag i dag?» eller «Hva skjer i morgen?», framfor å være i øyeblikket.
Lenge leve dagsplanen
Øvingsmetodikk henger tett sammen med motivasjon. Dersom man vil begynne å trene eller spise sunnere, har Silje et godt motivasjonstips.
– Det å lage seg en dagsplan er veldig lurt. Det trenger ikke å være supernøyaktig, bare at man deler inn dagen littegrann. Og hvis det ikke går helt som planlagt, så ikke bli sur på deg selv, skyter hun inn. Det å lage en plan er bedre enn ingenting.
Hvis man bruker for mye tid på å angre blir det ofte vanskelig å være fornøyd med seg selv. Da henger man igjen i det som var og er ikke til stede i øyeblikket.
– Det er så lett å bli fortapt i alt man ikke har gjort, og det gjør at man gjerne mister motivasjonen. Derfor er det viktig å ikke glemme det man faktisk har oppnådd.
På toppen av verden
Å spille i orkester gir Silje en ekstra motivasjonsboost. Der er det en hårfin balanse mellom individualitet og avhengighet, noe som gir opphav til særegne opplevelser.
– Det er helt fantastisk! La oss si at du spiller et orkesterstykke, så vet du at alle sammen sitter sammen og er til stede her og nå og skaper noe som høres helt nydelig ut.
Det glitrer i øynene til Silje når hun forteller.
– Når du kommer til høyde punktet i musikken så kjenner du hele kroppen boble, og det er som du er på toppen av verden. Alle fantastiske følelser bruser rundt inni deg, du har mestrings følelse fordi du greide det, og du føler deg sammen koblet – som en del av et større fellesskap.
Hun trekker pusten, og fortsetter.
– Det er noe veldig essensielt for mennesker å føle at man hører til et sted, og den tilhørigheten kjenner man veldig sterkt når man driver med musikk sammen. Det er jo en grunn til at man roper sammen på fest, legger hun til og ler.
Musikk som kommunikasjon
Orkesterfellesskapet er med andre ord noe av det aller mest givende for Silje. Det var i andre klasse på videregående det for alvor gikk opp for henne at hun ikke kunne leve uten musikken.
– Noe av det mest meningsfulle for meg er å holde på med musikk. Da kan jeg dele følelser og ta andre med inn i den vakre musikken som finnes. Jeg får rett og slett dele en utrolig fin opplevelse med andre.
Denne opplevelsen av å dele og skape noe i et fellesskap er helt essensiell for henne som musiker.
– Når man spiller med andre, kommuniserer man på en måte som jeg ikke får til å sette ord på. Det er så fantastisk å sitte i et orkester og skape noe sammen. Jeg tror det er den beste følelsen jeg vet om.
Det lykkelige mennesket
Akkurat som når man skriver, kan musikken være med på å bearbeide følelser. Det er kanskje spesielt fint nå som mange kjenner på følelsen av ensomhet.
– Jeg tror musikk absolutt kan bidra til at folk får det litt bedre. Hvis du har det kjipt en dag, hører du gjerne på en låt for å få ut den følelsen. Hvis du vil komme i god stemning hører du gjerne på en positiv låt for å forsterke følelsen av glede. Slik kan musikken påvirke deg uansett hvor du måtte være i livet. Og kanskje kan den også få deg til å bli et bedre menneske.
– Jeg tror på mange måter at jeg blir et gladere menneske av å drive med musikk. Det å spille sammen med andre blir jeg helt klart lykkeligere av!
