Debatt:

Hundre timer sløst

Trenger du en som enten gjenoppliver noen eller sender dem på sjukehus? Server dem hundretimersbrownien.

Publisert

I semesterets første utgave av Under Dusken ble det publisert en browniesoppskrift som det skulle ta hundre timer å lage, og det ble påstått at det var den beste brownien du kom til å smake i ditt liv. Framgangsmåten var unik, aldri hadde man sett noe sånt i en brownieoppskrift. Den hadde allerede tatt internett med storm da Under Dusken bestemte seg for å skrive sak om det i august. Da vennene mine så oppskrifta til hundretimersbrownien, tenkte de «hvem orker å lage dette, de kan ikke være rett i hodet», «hvilken masochist har tenkt ut denne oppskriften hvor du må vente så lenge», og «den kaka her må ha vært et uhell som av en eller annen grunn viste seg å funke». Da jeg så oppskrifta, tenkte jeg «å herre jemini, hvor komplisert dette var. Jeg MÅ lage den!».

Les om hundretimerbrownien her.

For de som (med rette) har fortrengt oppskrifta, så følger det her en kort oppsummering: Først lager man røra (som i seg selv er ille nok), så heller man røra i kakeforma, så setter man forma i kjøleskapet i tre døgn hvor den skal godgjøre seg. Etter å ha stått i tre døgn skal den steikes i en halvtime i ovnen, og skal så rett etterpå inn i fryseboksen i en halvtime, for så inn i kjøleskapet igjen i et nytt døgn. Etter dette siste døgnet kan den enten varmes opp i ovnen, eller serveres kald. Alt dette skal angivelig være den essensielle delen av oppskrifta som gjør brownien i seg selv så god som den er.

Det første problemet som oppsto var at jeg ikke engang greide å se for meg å spise kaka etter å ha lagd den. Jeg greide ikke en gang å være i samme rom som røra etter at jeg hadde satt den i kjøleskapet. Bare det å lage den i seg selv var så kvalmende at jeg måtte forlate huset for å få meg litt frisk luft. «Like greit at den skal stå i fire døgn før jeg skal spise den», tenkte jeg, «innen da har jeg kanskje glemt hvor mye sukker som er i den».

Et nytt problem oppsto rett før kaka var klar til å serveres, da jeg fikk den geniale idéen å gjøre en blindtest. Minnet av røra hadde innen da sluttet å hjemsøke tankene mine, og jeg hadde utviklet et trassig forhold til oppskrifta: Det kunne da vel umulig være nødvendig at den skulle stå så lenge. I en fei reduserte jeg oppskrifta til en fjerdedel, lagde ei ny røre, og stekte den med en gang. Dette førte til at jeg igjen ble minnet på hvor kvalmende mektig selve lukta av kaka var. På ny hadde jeg prøvd å fly for nært solen, og på ny hadde jeg styrtet. Jeg var utmattet av prosessen, ruinert av ingrediensene, og greide ikke engang spise det jeg selv hadde stelt i stand. Dermed, uten å kunne tvinge meg selv til å få ned én eneste bit, måtte jeg servere både den originale brownien og blindtesten til romkameraten min. Jeg måtte stole blindt på meningen hennes fram til jeg var ved mine fulle fem igjen, og kunne danne min egen. Hun, som daglig hadde forbannet meg i løpet av hele prosessen for å i det hele tatt lage kaka og fylle huset med den deilige lukta av brownies i flere dager uten at hun kunne nærme seg den.

Tragedie, svik, bedrageri! Hun syntes blindtesten var best! Jeg fnyste av både henne og meningene hennes. Hva visste vel hun om smak, tenkte jeg der jeg satt, utslitt etter strabasene, på den andre siden av kjøkkenbordet for henne og Frankenstein-monstrene av noen kakestykker som jeg hadde satt ut i denne verdenen som var fylt med nok ondskap fra før av. Jeg bestemte meg for å vurdere selv neste dag, innen da måtte jeg ha fått appetitten min tilbake. Hvis ikke, hvis blindtesten faktisk var best, så måtte jo torturen jeg hadde utsatt hele huset og meg selv for de siste dagene ha vært nytteløs.

Kjære leser, blindtesten var faktisk best. Hundretimersbrownien er ikke god fordi den har stått i kjøleskapet, den er ikke engang god fordi den har latt vente på seg i nesten ei halv uke. Den er god fordi den har så altfor mange gode ting i seg i så altfor store mengder. Prosessen bidrar heller ikke i det hele tatt til kaka, den drar den heller ned. På grunn av at røra hadde stått lengre i kjøleskapet enn i ovnen hadde sukkeret krystallisert seg, så man både kjente og hørte det knase i munnen. Om man serverer den varm, slik oppskrifta foreslår, blir konsistensen mer lik gjennomvåt plantejord enn brownies. Den blir langt forbi god og seig, den blir klissbløt. Sukkeret forblir krystallisert selv etter å ha blitt varma opp. Man kunne likeså godt ha tatt en bit av våt leire med sand i.

Spør du meg, så er grunnen til at kaka angivelig er så god som den sies å være, er fordi den har bare litt under 700 gram kokesjokolade i seg. Da er det i tillegg til kakaoen, sukkeret og smøret, som alle også var i det altfor drøyeste laget. Kombinerer man den våte og knasende konsistensen på kaka med mageslaget som den gir i det den slår rot i bunnen av magesekken, er det omtrent som å bli dratt langs bunnen av Nidelva: utmattet, med våt og sandete jord i munnen og med noen tenner mindre å flotte seg med. Kun etter at kaka har stått urørt i formen, etterlatt til seg selv på kjøkkenbenken i noen dager og blitt romtemperert, kun da oppfører sukkeret seg normalt. Den slutter å knase og er mer lik en faktisk brownie. Hundretimersbrownien, om man faktisk lager den, tar dermed lengre tid enn hundre timer, mye lengre tid. Om man skal ta tida fra man begynner på røra, til man har tvunget i seg den siste biten av brownien, tar det nærmere tre hundre timer.

Man trenger også kun et par biter før man blir sendt i sukkersjokk og må legge seg nedpå, så den er nærmere lembasbrød enn den er lørdagskos. Dette vet jeg ikke bare av å ha spist kaka selv, og ikke bare å ha servert til den ene romkameraten min som turte å nærme seg den. Nei, kjære leser, kaka gjorde noe med selve sjela mi: den groteske mengden kakaofett mørknet den. Uten å advare venner og familie om hva de ble servert delte jeg ut kaka i små bokser og så på at de spiste. Det var kun ett stykke til hver, men, kjære leser, du må huske på at ett stykke er flere munnfuller. Jeg så at de tok først en bit, øynene deres lyste opp av sjokoladen, de så tok en ny bit, og øynene deres ble store av frykt i det de innså feilgrepet de hadde gjort. De hadde spist for mye. Lammelse rammet enhver som spiste mer enn ei teskje i løpet av en halvtime. Den brutale mengden energi som pumpet gjennom dem var nok til å lime dem til stolen, og som en sann sadist gledet jeg meg over å se at de led like mye som jeg hadde gjort.

Selv i skrivende stund, over flere døgn etter at jeg sist kom borti kaka, kjenner jeg røra pumpe gjennom blodårene mine. Jeg har blitt et nervevrak som følge av hundretimersbrownien, den har sverta samvittigheten min, og jeg gruer meg til å se langtidseffekten den kommer til å ha på huden min.

Brownies er ment å være en enkel og rask kake. Å lage brownies som tar hundre timer er derfor mer et show enn det er en faktisk god kake. Hundretimersbrownien er ikke ment å faktisk være bedre enn hva enn som kan komme ut av en Toro-pose, meningen er at du skal føle deg bedre om deg selv. Det er ikke matemne, det er middel for hovering. Det er som når folk kjøper kaffebønner som har gått gjennom fordøyelsessystemet til en geit fordi kaffen smaker bedre da, eller når man kjøper kjøtt fra Argentina på grunn av at gresset dyret spiser er bedre på den andre siden av verden, eller når man kjøper Voss-vann framfor å drikke hva enn som er i springen fordi vannet i glassflaska er renere. Sannheten er at det er ikke det, du vil bare skryte, og det er okay, det er greit, men da må du være ærlig om det. Det er til det beste for alle, også for deg selv, å innse dette først som sist.

«Det sies at alle gode ting tar tid. Men er det verdt å vente i hundre timer på ei kake?» skriver artikkelforfatteren (med rette) i Under Dusken. Til det svarer jeg «Aldri!» Kjære leser, jeg rår deg, ikke lag hundretimersbrownien! Den er ikke verdt det, den er en svindel! Du kan steke kaka rett etter at du har lagd røra som enhver normal kake, og den vil smake bedre. Hvis du ikke vil servere dine kjære og deg selv en kake som har konsistensen til en jordprøve fra havbunnen og som har nok energi til å sende en rakett til månen, stek den med en gang. Eller bare spis heller den kiloen med sjokolade som den tilsvarer. Du vil ha mer glede av det enn hundretimersbrownien noensinne kan gi deg.

Skriv til oss:

Ønsker du å ytre deg i Under Dusken?

Send ditt innlegg til [email protected]

Retningslinjer for debattinnlegg finner du her.