Gled deg til å kle deg – med god samvittighet

Det sies at klær skaper folk, men samtidig regnes klesbransjen som en av klimaverstingene. Kasandra Norås Johnsen jobber på Fretex og forteller hvordan hun har skapt et bærekraftig klesskap uten at det har gått på bekostning av stilen hennes.

Å kle seg etter personligheten sin

– Klær er absolutt en identitetsmarkør. Jeg vil at de som møter meg skal tenke at antrekket mitt er kult, forteller Johnsen.

Hun finner stor glede i å uttrykke seg gjennom klesstilen sin, og hjemme hos henne finner man en stor og fargerik garderobe. Både personlighet og interesser vises sterkt gjennom antrekkene, og hun bruker dem nærmest som en samtalestarter i møte med nye mennesker.

– Det er lett å starte samtalen med å si «kult antrekk», og på den måten møter jeg folk som kanskje liker det samme som meg, fortsetter Johnsen.

Ved NTNU handelshøyskolen forteller samfunnsøkonomistudentene Lina Longva Eriksen og Ingrid Elise Broch Bjørgaas at de har et bevisst forhold til mote. De klarer ikke å plassere stilen sin, men er tydelige på hva de liker å gå med.

– Noen dager kler jeg meg veldig typisk for oss på Handelshøyskolen. Andre dager kan jeg gå i hettegenser og se mer «casual» ut, forklarer Bjørgaas.

Hun føler på trangen til å kjøpe nye klær når hun ser andres antrekk, spesielt dem hun henger mye med.

– Når det er noen jeg kjenner godt, er det lett å spørre om hvor de har kjøpt det. Dette gjør det enkelt å skaffe seg plagget, innrømmer Bjørgaas.

Venninnen Eriksen forteller at hun både liker å gå i såkalt «streetwear», men også i antrekk man kan se på en typisk vestkantjente. Hun trekker spesielt frem Instagram som en stor inspirasjonskilde.

– Det viktigste er at jeg føler meg fin, for da føler jeg meg bra, legger Eriksen til, mens Bjørgaas nikker bekreftende.

 LES OGSÅ:  Blod, svette og stålull:Robotkrig på Omega verksted

– Du ser meg aldri i joggesko

Johnsen beskriver stilen sin som en miks av moten fra 1960 - 1990-tallet, men trekker frem 80-tallet som en favoritt. Da kunne man se store skulderputer, masse silke, skjorter med friller og ekstreme mønstre.

– Jeg tar også mye inspirasjon fra interessene mine, for eksempel fra filmer og musikk jeg liker. Mange kommenterer at de forstår referansene når de ser antrekket, sier Johnsen.

Et eksempel har TV-serien Twin Peaks og karakteren Audrey Horne inspirert Johnsen helt siden hun var tolv år gammel. I serien bruker Horne såkalte «saddle shoes», som var populære på 50-tallet.

– Jeg kjøpte meg et par sånne sko på Finn for ti år siden, og bruker dem fortsatt hver dag. Det er lett å se at hun er glad i å eksperimentere både med farger og sminke, og hun forteller at hun er veldig glad i sminken fra 60-tallet.

– Da var det veldig ekstravagant. Tenk Twiggy med fokus på mye øyesminke.

Hun mener at det er altfor mye grått og nøytrale farger å se ute på gaten i Norge, og at alle burde anskaffe seg et par kule høst- eller vinterboots for å gjøre antrekket mer spennende.

– Du ser meg aldri i joggesko, sier hun og ler.

Johnsen er upåvirket av trender og synes ikke at de står like sterkt som før.

– Vi har kommet til det punktet der alt er inn og ingenting er inn, og det er litt kult. Det gjør at man kan dra den helt ut og være kreativ uten å tenke altfor mye, forteller hun.

Selv om trendene i seg selv ikke kan regnes som døde, mener hun det er en vesentlig forskjell fra tidligere år.

– Trendene er ikke like tydelige lenger, og det er heller ikke så viktig å følge dem, legger hun til

Pysjamasparty

– Det har lite å si for meg både hva jeg selv går med eller hva andre har på seg, mener dataingeniørstudent Durva Parmar ved NTNU.

Hun kjøper få klesplagg og har et praktisk perspektiv på klær, fremfor et personlig og kreativt et.

– Det eneste jeg tenker på er at det skal være komfortabelt, så det hender at jeg går ut døren i pysjamas, hvis det er det jeg føler for den dagen, forteller Parmar.

Sondre Nordstrand Sagen vil også beskrive seg selv som likegyldig til stil. Han er samfunnsøkonomistudent ved NTNU og handler det meste av klærne sine på internett.

– Det viktigste for meg er at det er lettvint å få tak i klærne. Det er bare å gå inn på nettsiden, finne klær og så er man ferdig, sier Sagen.

Han misliker spesielt kjøpesentre og handler derfor heller ikke noe særlig fra bruktbutikker.

– Jeg føler også at det går bra at jeg kjøper nye klær, siden jeg ikke handler veldig ofte.

 LES OGSÅ:   Året går, leiren består

Kortvarig lykkerus

Klesbransjen bringer med seg en rekke etiske faktorer de motebevisste tvinges til å forholde seg til, blant annet kjøpepress, overforbruk og klima.

– Instagram er livsfarlig. Influenserne merker plaggene de bruker i innleggene og gjør det veldig enkelt å klikke seg inn og kjøpe det, forteller Bjørgaas.

Både Bjørgaas og Eriksen er opptatt av å følge trender og sier at det er vanskelig å motstå kjøpepresset.

– Å kjøpe klær er som en kortvarig lykkerus, og det føles godt å alltid ha noe nytt, innrømmer Eriksen.

Hun presiserer at hun kjøper en del brukt og at det gir henne bedre samvittighet.

– Men jeg prøver egentlig å fortrenge hvor mye jeg kjøper, legger Eriksen til.

Ingrid Bergtun, gründer og medlem av sy- og gjenbruksfellesskapet Fæbrik, bekrefter at dette er hovedproblemet med klesbransjen i dag.

– Vi kjøper for mye vi ikke trenger. I tillegg produseres klesplaggene i et utrolig høyt tempo og i materialer som ikke er holdbare, sier syentusiasten.

Bergtun forteller at alle i Fæbrik synes klær er kjempegøy, men at det skremmer dem hvordan klesindustrien påvirker miljøet.

– Med Fæbrik føler vi at vi har «hacket» klesindustrien. Vi har det gøy med klær uten at det går på bekostning av miljøet, ved å fokusere på brukte tekstiler, overskuddstekstiler, redesign og håndverk.

Fra klesskapet til Atacana-ørkenen

Videre forklarer Bergtun at all klesproduksjon er skadelig for miljøet, men spesielt klær laget av plastfiber.

– Plastfiber har gjort det mulig å produsere enda billigere klær i et sinnsykt tempo. Disse klærne har kort levetid og er av dårlig kvalitet, mener hun.

Klærne får veldig lav gjenbruksverdi og havner utenlands når de doneres i klescontainere. Slik dannes det søppelhauger på steder som Atacana-ørkenen i Chile.

– Klesindustrien er en av verstingene når det kommer til utslipp og negativ påvirkning på klimaet, fortsetter Bergtun.

Parmar er en av dem som handler hos kjente «fast fashion»-aktører, og har lite kunnskap om selve klesindustrien.

– Jeg har ingen anelse om hvilke kjeder som regnes som «fast fashion», og jeg ser sjelden informasjon om hvor jeg bør unngå å handle, uttrykker hun.

De snakker lite om bærekraftig mote i Parmars vennegjeng, og brukthandel er hun lite kjent med. Hun føler ikke utvalget i bruktbutikkene samsvarer med det hun tror ser fint ut i hodet sitt og på seg selv.

– Jeg har aldri funnet noe på en bruktbutikk som jeg kunne tenke meg å gå i, forteller hun.

Bjørgaas innrømmer også at hun kjøper en del fra kjeder som regnes som «fast fashion», men forteller at det ofte handler om økonomi og utvalg.

– Jeg syns ikke det er et så bra utvalg i Norge, og så har jeg ikke råd til å kjøpe fra de dyreste merkene. Dermed blir det ofte sånn, sier hun.

Hun prøver å kjøpe mest mulig brukt, men synes noen plagg er veldig vanskelige å unngå å kjøpe nytt.

– Hvis jeg trenger nye bukser, er det vanskelig å finne noen som passer på Tise. Det er mye enklere når man kan prøve dem i butikken, forteller Bjørgaas.

Å knekke brukthandel-koden I likhet med Bergtun, avstår Johnsen fra «fast fashion» så langt det lar seg gjøre, og man kan påstå at hun har knekt koden til brukthandel.

– Jeg vil si at 90 prosent av klærne mine er kjøpt brukt. Det jeg ikke kjøper brukt er ting som man gjerne ikke vil eller kan kjøpe brukt, som for eksempel undertøy, forteller hun.

Hun forteller at det både er på grunn av økonomi, miljøpåvirkningen og fordi hun ofte ikke finner det hun ser etter i kjedebutikkene.

– Og det er gøyere å gå på skattejakt i en bruktbutikk, legger Johnsen til. 

Bergtun deler den samme gleden og har inntrykk av at å handle brukt og å sy sine egne klær er en voksende trend. 

– Jeg tror det henger sammen med at folk ikke har lyst til å støtte «fast fashion»-aktørene. I tillegg får man klær i bedre kvalitet og plagg som er unike, forklarer Bergtun.

Hun har stor interesse for både søm og redesign, og arrangerte gjenbruksfestival i september sammen med «Fæbrik»- gründerne.

– Vi har inntrykk av at det er en syrevolusjon på gang. På festivalen kom det hele 8000 mennesker for å lære seg å sy, dra på foredrag og strikkemarked, og handle vintage, sier Bergtun

Bruk, reparer, sy

Tilbake på Gløshaugen forteller Parmar at det ikke er aktuelt å henge seg på den økende gjenbrukstrenden.

– Jeg kjøper maks fem klesplagg i året, så jeg føler ikke at «fast fashion»-problemet angår meg mest, sier hun.

Hun forklarer at selv om hun vet at det er galt, er det likevel vanskelig å forholde seg til alle mulige samfunnsproblemer.

– Jeg synes jo at «fast fashion» er galt, fordi det går utover mange mennesker, sier Parmar.

Bjørgaas forteller at på tross av mye kleshandling, boikotter hun såkalt «ultra fast fashion» og er en flittig bruker av gjenbruksappen Tise.

– Jeg selger som regel de plaggene jeg trodde var en god ide, etter at jeg fant ut at de ikke var det likevel, sier hun.

Venninnen Eriksen er opptatt av å kun ha klær hun bruker i garderoben.

– Jeg er god til å donere klær til Fretex og kvitte meg med plagg jeg ikke bruker, sier Eriksen.

Likevel forteller Bergtun at det viktigste og mest miljøvennlige er å motstå det evinnelige kjøpepresset.

– Bruk de klærne du allerede har. Reparer, sy om og kjøp brukte kvalitetsplagg når du trenger noe nytt, avslutter hun. 

LES OGSÅ:   Studenter sier at NTNU er eurosentrisk